moar Anders Hs lolcat
tirsdag, desember 11, 2007
fredag, november 02, 2007
Cupido
(Bildet: Oil on canvas. Caravaggio shows Cupid prevailing over all human endeavors: war, music, science, government.)
Denne nettsiden har en imponerende samling klassisk kunst. Nyttig når man får disse slengt i trynet som referanser her og der. Med unskyldning for å virke pretensiøs lurer jeg på om noen har noen bedre sider enn Wikipedia.org for å lese om malerier? Akkurat nå har jeg en føkka fascinasjon for Caravaggio, den barokke italienern som brukte fritiden sin på å oppsøke vannhull sammen med sin sverdbærer og lage bråk. Når han var i det konstruktive hjørnet malte han historiske henrettelser (inkludert sin egen, vinklet som et selvportrett der han er Goliat og bøddelen David). Jeg ante ikke at disse gamle barokkerne var så nydelig eksentriske!
onsdag, oktober 31, 2007
Werner
Fra db.no:
Jan W slik vi alle kjente han...
R.I.P
Jan Werner følte livsstilen hindret ham i å bli akseptert i kirken.
PÅL NORDSETH
Onsdag 31.10.2007, 09:19, oppdatert 11:20
(Dagbladet.no): Det var komplisert for Jan Werner Danielsen å være kristen og tiltrukket av menn, går det fram i faren Thor-Egil Danielsens biografi om sangeren som døde 30 år gammel i september i fjor.
Jan Werner ba ofte, snakket med Gud før konsertene og hadde «en sterk tro på noe som var større enn ham selv». Han ønsket å bli med i en kristen menighet, men følte at den seksuelle legningen og livsstilen var et hinder.
Kjærestene hans var både gutter og jenter, og noen ganger hadde han flere kjærester samtidig. Skillet mellom ansatte, venner og kjærester ble utvisket, og vanskelige forhold, trekantdramaer og intriger ble ofte konsekvensene.
Preget livet
Ifølge Thor-Egil Danielsen preget den uavklarte seksuelle legningen livet til sønnen. De stadig omskiftelige parforholdene førte blant annet til at sangeren, som egentlig drømte om familie, barn og et fast hjem, bodde ni forskjellige steder på 12 år. Han oppsøkte homosteder, men ville ikke bli gammel sammen med en mann.
Det sto i strid til idealet om å etablere en barnefamilie.
Kirkepolitisk talsmann i Landsforeningen for lesbisk og homofil frigjøring (LLH) og studentprest på BI, Nils Gøran Riedl, bekrefter at det fortsatt er mange homofile som møter fordommer i kristne miljøer.
- Debatten som har vært i Den norske kirke har gjort at det er mindre behov for egne samlingssteder for homofile kristne. De finner seg i stadig større grad til rette i sine lokale menigheter. Men i mange frikirker, katolske menigheter og konservative kristne organisasjoner er det problematisk å leve åpent.
- Noen steder møter man en forkynnelse som er destruktiv og svært negativt fokusert i forhold til homoseksualitet. Istedet for å se på det som en ressurs i livet, fremstilles det som et etisk problem, en sykdom og direkte synd, sier han.
Jan Werner var bodde en periode sammen sin faste korsanger Maria Merethe Trøan, og fikk «et slags kjæresteforhold» til manageren Febe Rognstad.
I tillegg hadde han guttekjærester, som elektrikeren Oddvar som han hadde et av- og på- forhold til i 2002-2004 før begge fikk seg jentekjærester, og Steinar, som han traff i 2005 og flyttet sammen med.
Gikk galt
«Alle rundt Werner opplevde dette som at han nå hadde akseptert sin legning og truffet den rette. Men også denne gangen skulle det gå galt. Det var nok mest fordi det fantes for mange venner og venninner i Werners privatliv.
De la beslag på ham på en måte som han ikke kunne takle. Han greide aldri å skjære gjennom og sette grenser mellom vennskap, kjærlighet, jobb og følelser», skriver Thor-Egil Danielsen.
Sin siste nyttårsaften endte Jan Werner med å flykte fra festen han arrangerte, fordi det endte med «bataljer» da alkohol ble tilsatt den konfliktpotente blandingen av venner, kjærester og tidligere kjærester.
Fant alkohol på vannflaskene
De kompliserte forholdene oppgis i biografien å være en hovedårsak til at Jan Werner opplevde stadig sterkere angstanfall, som han tød til alkohol for å døyve.
Drikkingen gikk ut over evnen til å gå på scenen, og avlysninger ga sangeren et frynsete rykte hos konsertarrangørene og bidro til de økonomiske problemene som tynget Jan Werner store deler av hans profesjonelle karriere.
I 2006 var økonomien elendig etter flere år med uventet restskatt, dårlige resultater i produksjonsselskapet Eriksen Werner, og en dyr livsstil der dyre middager var de eneste gangene sangstjernen viste seg ute blant folk.
I den samme perioden fant ofte apparatet rundt ham alkohol på vannflaskene han hadde med seg. Likevel så ikke familien på ham så mye som alkoholiker, som en person som slet med angst og brukte alkohol som medisin.
Dagen etter han døde, hadde Jan Werner avtalt å møte en gutt fra Rogaland som hadde truffet på nettet og blitt tiltrukket av. I 14.30-tiden den 29. september låste imidlertid manager Febe seg inn i leiligheten og fant ham død. Obduksjonen viste høy morfinkonsentrasjon, men ga ikke opplysninger som tilsa at det var en selvpåført årsak til at hjertet stoppet. Det var heller ikke alkohol i blodet.
Jan W slik vi alle kjente han...
R.I.P
søndag, oktober 21, 2007
tirsdag, oktober 02, 2007
Jeg stoler blindt på staten
Janne Haaland Matlary skriver i lørdagens Aftenposten (29 sept) at nordmenn «Stoler blindt på staten». Videre problematiserer hun dette ved forskjellige vinklinger som f.eks. at det er et svakhetstegn, mangel på pluralisme og usunt for demokratiet. Innlegget føyer seg inn i rekken av skriverier over dette, liberalistenes yndlingstema. La meg få snu problemstillingen hennes litt på hodet; hvorfor er det galt at staten har stor tillit? Selvsagt ville det vært alle liberalisters drøm om staten hadde vært skydd som pesten, slik «folk fra tidligere kommunistiske land» gjør. Men akk, slik er ikke virkeligheten.
Personlig vil jeg påstå at det er et gode at staten nyter stor tillit. Nylig har vi fått danske rapporter som bekrefter hvor mye sosial kapital har å si for den skandinaviske modellens suksess. Her blir det spesielt trukket frem at tillit til hverandre og staten er nøkkelfaktorer. Videre tror jeg ikke statens store tillit er et resultat av årtider med propaganda har lullet oss inn i en sløv, dyp, ukritisk statssøvn. Mange av oss har tydeligvis erfart at staten har hjulpet oss og at vi får igjen resultater for skattepengene vi putter inn. Derfor har jeg lyst til å spørre Matlary; hva slags motmakt vil hun ha til staten? Sterke, privateide bedrifter som har så stor innflytelse at de kan trosse staten? Organisasjonen «Folket mot staten» som kan spenne bein for staten når den gjør noe organisasjonen ikke er enig i? Det er mulig jeg ror på dybt vann her, men jeg mener fortsatt bestemt at statsviter Matlary burde begrunne litt mer konkret hva hun ønsker seg. Hun trekker frem demokratiet som permanent uenighet, og prøver å sette dette i konflikt med at staten har høy tillit. Men staten er ingen entydig makt, den er underlagt folkevalget. Og hvis Matlary mener demokratiet i Norge er vaklende, mener hun da at vi finner bedre modeller andre steder?
Det er også endel av Matlarys underpunkter jeg ikke helt tar meningen med. Satsfinansierte samlivskurs mener Matlary tilsynelatende er et sykdomstegn. «Kan ikke folk lenger klare de mest private av alle private oppgaver?». Nei, tenk, det klarer vi faktisk ikke! Det finnes heller ikke noen gylden samlivstid der folk klarte dette automatisk, slik Matlarys «lenger» impliserer. At staten går inn og finansierer dette er selvsagt diskutabelt, men kan knapt kalles et sykdomstegn. Foreldres ansvar for barnets skolegang er dog kanskje det grimmeste eksempelet. Stort sett når barn blir dratt ut av skolen, i land som tillater dette er det for å gi disse ungene en ganske radikal utdannelse, uten særlige kritiske innslag fra omverdenen. Selv i USA er det faktisk ingen «selvsagthet» at foreldre skal få utdanne barna sine selv, på grunn av de drastiske utslagene dette får for barnas virkelighetsoppfattelse. Man burde åpenbart diskutere det allmenne pensum i skolene, men trekke barn ut derfra er ikke noe foreldre skal ha udiskutabel rett til.
Det jeg egentlig leter etter i Matlarys tekst, er den konsise begrunnelsen for at den skandinaviske tilliten til staten er et tegn på at noe er galt, uten å først definere tillit til staten som noe galt i seg selv. Er det virkelig en utbredt frykt for å kritiere staten i Norge? Dessuten synes jeg bildet av gode, gamle bestefar stat vandrende rundt i vår alles blomsterhage, er et ganske koselig bilde.
Personlig vil jeg påstå at det er et gode at staten nyter stor tillit. Nylig har vi fått danske rapporter som bekrefter hvor mye sosial kapital har å si for den skandinaviske modellens suksess. Her blir det spesielt trukket frem at tillit til hverandre og staten er nøkkelfaktorer. Videre tror jeg ikke statens store tillit er et resultat av årtider med propaganda har lullet oss inn i en sløv, dyp, ukritisk statssøvn. Mange av oss har tydeligvis erfart at staten har hjulpet oss og at vi får igjen resultater for skattepengene vi putter inn. Derfor har jeg lyst til å spørre Matlary; hva slags motmakt vil hun ha til staten? Sterke, privateide bedrifter som har så stor innflytelse at de kan trosse staten? Organisasjonen «Folket mot staten» som kan spenne bein for staten når den gjør noe organisasjonen ikke er enig i? Det er mulig jeg ror på dybt vann her, men jeg mener fortsatt bestemt at statsviter Matlary burde begrunne litt mer konkret hva hun ønsker seg. Hun trekker frem demokratiet som permanent uenighet, og prøver å sette dette i konflikt med at staten har høy tillit. Men staten er ingen entydig makt, den er underlagt folkevalget. Og hvis Matlary mener demokratiet i Norge er vaklende, mener hun da at vi finner bedre modeller andre steder?
Det er også endel av Matlarys underpunkter jeg ikke helt tar meningen med. Satsfinansierte samlivskurs mener Matlary tilsynelatende er et sykdomstegn. «Kan ikke folk lenger klare de mest private av alle private oppgaver?». Nei, tenk, det klarer vi faktisk ikke! Det finnes heller ikke noen gylden samlivstid der folk klarte dette automatisk, slik Matlarys «lenger» impliserer. At staten går inn og finansierer dette er selvsagt diskutabelt, men kan knapt kalles et sykdomstegn. Foreldres ansvar for barnets skolegang er dog kanskje det grimmeste eksempelet. Stort sett når barn blir dratt ut av skolen, i land som tillater dette er det for å gi disse ungene en ganske radikal utdannelse, uten særlige kritiske innslag fra omverdenen. Selv i USA er det faktisk ingen «selvsagthet» at foreldre skal få utdanne barna sine selv, på grunn av de drastiske utslagene dette får for barnas virkelighetsoppfattelse. Man burde åpenbart diskutere det allmenne pensum i skolene, men trekke barn ut derfra er ikke noe foreldre skal ha udiskutabel rett til.
Det jeg egentlig leter etter i Matlarys tekst, er den konsise begrunnelsen for at den skandinaviske tilliten til staten er et tegn på at noe er galt, uten å først definere tillit til staten som noe galt i seg selv. Er det virkelig en utbredt frykt for å kritiere staten i Norge? Dessuten synes jeg bildet av gode, gamle bestefar stat vandrende rundt i vår alles blomsterhage, er et ganske koselig bilde.
søndag, september 30, 2007
Anders does Matlary
Ok, folk som kjenner meg vet at jeg alltid blir en smule provosert av Haaland Matlary sine droodlinger i Aftenposten. Endelig har jeg fått somla meg til å skrive et svar på et av hennes innlegg. Kryss fingra for at Aamås finner det verdig.
Her er råstoffet. Trykker motsvaret når Aftenposten gir meg grønt lys.
Her er råstoffet. Trykker motsvaret når Aftenposten gir meg grønt lys.
torsdag, september 20, 2007
Sveinung
Nu er jeg skribent i Ombul, linjeforeninga Omegas egen bulletin, og vil prøve å få posta noen av tekstene jeg leverer inn. Her er noen som jeg tror blir debutten min. Dette er beskrivelsen av Jon Sveinung, felles skribent, i neste nummer av Ombul. Feedback ønskes!
(Sorry, bøffa konteinerintroen din Jay ;)
(Sorry, bøffa konteinerintroen din Jay ;)
Jon Sveinung H*** f. 1982
Det er vanskelig å si noe sikkert om hvor Jon egentlig stammer fra. DNAprofiler tilsier at han er en litt utradisjonell blanding av polsk bondeett og dansk adel, med et hint av Burmeser. Det vi vet er at han ble funnet alene i en kontainer med dansk bogskinke, smuglet inn fra Gedansk en gang på tidlig 80-tallet. Etter noen forgjeves forsøk på å finne opphavet, satte politiet den forfjamsede lille pjokken i et lite barnehjem på Tysse, like utenfor Bergen. Her vokste han opp med kallenavnet «Zloty», sansynligvis fordi dette var det han forlanget for å vise «fanten» sin. For som han alltid poengterte; «Det er ikkje lett å slutta når fantestaven er varm i handa!», på en litt brokete Bregenser med et tydelig lavpolsk preg.
Da Jon ble gammel nok startet han ved Montesorryskolen i Hammerfest. Her ble han sterkt preget av både den nordnorske naturen og Montesorryskolens filosofi. Senere i livet har Jon alltid vært snar med å hente frem små, underfundige Montesorry-bemerkninger. «Det hæsten ikke skjønne, nyt kjærringa godt av!» og «Når griskuken ligg dauslengt i vassen, da får bonden hug på å kjela med fantestaven!» er klassiske eksempler. Jon prøvde seg også som sekkepipeblåser, men fikk klar beskjed av mentoren sin, Kalle i djupskogen, at dette ikke var fremtiden hans. Utenom musikken hadde Sveinung et godt øye for litteratur, og Hamsund ble et naturlig forbilde med sine lyriske naturbilder og suspekte ideologi.
Etter fullført videregående satte Jon kursen for Trondheim, og det er her vi kan endelig begynne å finne håndfaste fakta om personligheten Sveinung! Første gang jeg møtte Jon ravet han full gatelangs i Elgsetergate mens han sitterte høyt og aggressivt fra «Pan». På et noe snøvlete Tromsøbergensk ropte han; «Vaaren var vel også kommet til mig og mitt Blod banket til sine Tider likesom av Fottrinn, for Faen! I Har ingen Peiling, eders Engelskmenn er Fascister!», mens sikkel sprutet over ansiktet mitt. «Nordlandssommerens evige dag skal I faenmeg TA EDER I AKT!», og med et halvkvalt «hyyyyl» svimte av i en haug med tomflasker.
Etter å ha dratt Jon klynkende inn i leiligheten til en kompis bekjente han gråtkvalt at han «nu het «Den Gaadefulde» og at han var blitt poet. Dette var starten på et tett og vartm vennskap mellom Sveinung og undertegnede. De faderlige følelsene blusset opp i meg og jeg tok ham til meg som min egen sønn og beste kamerat. Jeg lot ham bo på gangen i kollektivet mitt, og jeg viste ham Eulers og Euclids gleder. Titt og ofte kunne man se han sitte bøyd over tykke bøker i oppgangen fordypet i diophantiske ligninger mens han mumlet usammenhengende sitater fra lenge glemte Hamsundverker.
Etter en vår med intens fordypning, følte jeg at Jon var klar for universitetet, og det er slik dere har møtt denne hjertevarme skapfeasciten! Han kan kanskje virke noe brautende og framfynt, men om dere behandler ham med medynk og tålmodighet, vil du oppleve en personlighet du sent vil glemme! Uten å nøle kan han sammenligne deg med Victoria, Inger eller en annen Hamsundsk skikkelse, mens han gir beinet ditt en helhjertet klem. Bare husk, Jon har ikke hatt en lett oppvekst. Konsekvensen av dette har vært et sett noe tynnslitte nerver og utseendemessige komplekser, derfor oppfordrer jeg alle til å behandle Jon med stor respekt, medynk og varsomhet. På forhånd takk!
Signert Anders H
onsdag, september 19, 2007
mandag, september 17, 2007
TIL HELVETE MED SOSIALISME!
Jeg har nu lest Austens "Stolthet og Fordommer" for andre gang, samt sett filmen.
Sistnevnte sender jeg på båten sammen med menneskerettigheter og proletariatet og punk og alt som er skittent! Fra denne stund av og inn i fremtiden skal jeg bli hemningsløst borgerlig. Jeg skal stemme Høyre. Nei, til helvete med høyre, jeg skal stifte "Det kongelige Adelsparti" og bli greve. Jeg skal eie store hus med jaktmarker til. I sesongene skal jeg gå på jakt og konversere med overklassen.
(Bildet: *sukk* Alt var mye bedre den gang...)
Femininsmen er min store smerte i sinnet. Den skal forbys og erstattes med kostskole. Åhhh, jeg har knyttet uløselige, utrettelige bånd med min reaksjonære, bedre halvdel. I stedet for rødstrømpetøyter skal kvinner lære poesi og broderi og lese dannede bøker om perfekt kjærlighet. De skal snakke pent, og neie ofte. Stilen skal være ultrabarokk, hagene skal være dandy og overlesset og mørke farger og fontener og svaner og pyntede proletarer som pynter og steller. Selv skal jeg skifte navn til Lord Darcy.
(Bildet: Engler er barokke)
I regjering skal det sitte en "Ballminister" som skal lage storslåtte ball for oljepengene. Her skal man danse og le, samt bruke parykk. Familielegen din skriver ut dyr, fin cognac mot forkjølelse og røker opium på fritiden. På det militære akademi undervises det i primitiv kalkulus og tallteori, om modulus og Diofantiske ligninger.
Det skal også sies at jeg har drukket litt lettøl.
Til helvete med sosialisme og brorskap, jeg vil ha ett slott!
Sistnevnte sender jeg på båten sammen med menneskerettigheter og proletariatet og punk og alt som er skittent! Fra denne stund av og inn i fremtiden skal jeg bli hemningsløst borgerlig. Jeg skal stemme Høyre. Nei, til helvete med høyre, jeg skal stifte "Det kongelige Adelsparti" og bli greve. Jeg skal eie store hus med jaktmarker til. I sesongene skal jeg gå på jakt og konversere med overklassen.
(Bildet: *sukk* Alt var mye bedre den gang...)
Femininsmen er min store smerte i sinnet. Den skal forbys og erstattes med kostskole. Åhhh, jeg har knyttet uløselige, utrettelige bånd med min reaksjonære, bedre halvdel. I stedet for rødstrømpetøyter skal kvinner lære poesi og broderi og lese dannede bøker om perfekt kjærlighet. De skal snakke pent, og neie ofte. Stilen skal være ultrabarokk, hagene skal være dandy og overlesset og mørke farger og fontener og svaner og pyntede proletarer som pynter og steller. Selv skal jeg skifte navn til Lord Darcy.
(Bildet: Engler er barokke)
I regjering skal det sitte en "Ballminister" som skal lage storslåtte ball for oljepengene. Her skal man danse og le, samt bruke parykk. Familielegen din skriver ut dyr, fin cognac mot forkjølelse og røker opium på fritiden. På det militære akademi undervises det i primitiv kalkulus og tallteori, om modulus og Diofantiske ligninger.
Det skal også sies at jeg har drukket litt lettøl.
Til helvete med sosialisme og brorskap, jeg vil ha ett slott!
lørdag, september 08, 2007
fredag, august 31, 2007
Ragde
Mitt innlegg i Dagbladet i Ragdedebatten. Christine Krøeg har uhørt publisert poengene mine før meg, så dette blir neppe trykket. Men det er i det minste sendt inn.
Etter å ha fulgt Ragde-Skjerdingstaddebatten de siste dagene sitter jeg igjen med en lett irriterende, uforløst følelse. Skjerdingstads kronikk var krass, men ikke urettferdig eller ubegrunnet. Responsen som kom var ikke uventet, men dog veldig lite tilfredstillende. Renberg kommer med et innlegg der han, mer enn de faktiske forhold i Skjerdingstads kronikk, tar for seg kulturelitens/keiserens nye klær, på relativt vagt grunnlag. Så slår Dagbladet stort opp med «homsene slår ring rundt Ragde», som om Skjerdingstad hadde kommet med nedlatende påstander om homofile.
Anne Holt topper etter dette debattkaka med «Don Skjerdingstads kamp», et provoserende stykke billig retorikk. Hun starter kommentaren sin med «Man kan selvsagt gjøre litteraturviter Kjell Skjerdingstad den ære å ta ham alvorlig...», allerede her skyter hun seg selv i foten. Ved faktisk å skrive et innlegg om dette temaet («sånt tar tid!», sitat Anne Holt) viser hun at dette er noe som faktisk er viktig for henne også. Videre konkluderer hun bråkjekt at Skjerdingstad ikke kan ha et liv. Personlig mener Holt kanskje at litteratur ikke er så viktig at man må skrive om det i avisene? Hva hun enn måtte mene om dette er dog ikke like viktig som hvordan hun legger opp grunntonen i debatten. Hun pusher elegant all saklig argmentasjon til side, flytter siktet frekt bort fra den faktiske saken og går rett på mannen. Personlig kunne jeg faktisk ikke brydd meg mindre enn om Skjerdingstad har et liv eller ikke. Hva jeg bryr meg om er den saklige argumentasjonen han kommer med i Dagbladet. Om han holder foredrag om Ragde på siden, er det bare positivt i så måte.
Hva Renberg angår, er det ganske flott å vite at han har lest Balzac, Joyce og alt annet som er fint, borgerlig, snobbete og what not. Men hva mener han egentlig om Ragdes bok selv? Det eneste vi får vite er at han har lest alle de kule og ukule bøkene, men mener det er nødvendig med et akademia som også leser folkelig. Som om dette ikke finnes fra før av. Det jeg etterlyser er et svar som går på sak fra den «folkelige» siden i debatten, kanskje helst formulert av Ragde selv. Hva slags visjoner har hun med bokserien sin selv, utover å selge mange bøker?
Tilbake til Holte, lett karikert fortsetter hun med å definere noe som er verdt å bruke tid på; «Hvis du skal bruke tid på å arbeide mot noe, må det være VIKTIG. Det må være farlig». Jeg kan ikke helt se hvordan Holtes rolle som mor faller inn under denne definisjonen, om hun da ikke har Hulken til sønn. Dermed står dette som et litt festlig utsagn i seg selv, og kan dermed avslutte mitt lille utbrudd som et eksempel på et velplassert lyskespark. Uansett hvem det måtte bli tildelt til slutt...
tirsdag, juli 10, 2007
torsdag, juni 21, 2007
Knut på defensiven
Starten på Knut forsvar?
Festskålen består!
Jeg finner det dypt tragisk at mitt innlegg her i avisen har falt tungt for enkelte personers sinn. Man kan bare beklage, men mine ord kan dog ikke trekkes tilbake! Den edle og ydmyke herre, herr Johansen, skriver i sin kommentar til undertegnede at han føler byens sykehust er på det grueligste vanskjøttet. Dette, mener Johansen, ligger grunnet i kommunens skammelig ekstravagante regnskaper, stemt frem av sosialister, angivelig deriblant megselv. min besvarelse skjer i nisseluens behagelige mørke, og med det befriende fraværet av visshet om "systemets klamme klo".
Hva angår prisen på de blomster der dyrkes i vår bys lille kjærlighetshage, er det mulig noen definerer disse i den usjarmerende kategori; luksus. Personlig ville dette ikke falle meg inn i mine mest fordrukne stunder, da estetikk er grunnleggende viktig for helsen. Men ser vi på hva byens blomster har kostet kommunen velger jeg å plukke et tall fra den luft som ligger rundt meg. For om lag 40 000 kroner vil jeg sette vedd på at du kan få kjøpt alle byens utplantede, kommunale blomster. Videre vil jeg se på hvor mange pasienter som ville fått ny sengeplass for dette beløp årlig. Legger man velviljen til; i høyden èn. Her kniper du dog hardt om din pung, Fremskrittsfut, for penger til sykehus har du ikke å unne noen! Skatter har du for lengst dømt dit pepperen vokser! Hvilke mengder syke og bedervede sjeler vi ville fått av å fjerne livets symboler fra parken, er også uvisst!
Det er viden kjent at blomster setter mennesket i kontakt med den naturlige skjønnhet, slik Iris knytter sammen mennesker og guder i den gamle verdens riker. Der blomsten spirer, flyter varmen varmende fra hvirvlende vinder, og bienes brumling beroliger barmhjertig sjelens sedvanlige smerter. Ville og betagende, noen endog giftige, men alle akk så nydelig yndige i sin fysiske fremtoning! Khloris, de greske helters blomegud, fødte Nestor den store i en blomsterengs skjød og i blomstenes evige navn. Grekerne skjønte nemlig blomsten og vårens uvurderlige verdi, og dens potente helende makt. Det er synd du ikke vil dele vår festskål i parken, herr Johansen, for den er storslått og lykkelig, men slett ikke ødslende!
lørdag, juni 16, 2007
Counter Attack
En festskål – til hvilken pris?
Knut Andersen tar til orde for en grunnleggende ukritisk hyllest av byens kommunale forvaltning i sitt innlegg her i avisen, ”En rettmessig festskål! (sic!)” den 14. juni. Etter å ha blitt eksponert for dette ordkløyveriet er det vanskelig å si om man bør gråte, eller kanskje heller le. Hårreisende er det okke som.
Hvor skal en begynne? Andersen tar på seg skribenthatten, eller rettere sagt nisselua, trekker den godt ned i øynene, og legger i malende ordlag ut om den saftige smaken av de overmodne fruktene som er vår velferdsstat. For ingen kan vel være uenig at det er velsignelse å kunne tylle i seg rødvin i naturskjønne omgivelser i den folkekjære Søndre Park, gjerne med en pretensiøs og vanskelig tilgjengelig diktsamling på lomma. Dette er livet for en enkel kunstnersjel. Men hvor lenge var Adam i Paradiset?
For det er betegnende for Andersens type at man er 100 % ute av stand til å anerkjenne de grunnleggende, undertrykkende mekanismer som ligger under og trykker sin klamme klo rundt systemet som muliggjør en slik luksus. Sagt på godt norsk; Hva betaler kjerringa for grauten? Gode borgere og ærlige mennesker (meg selv inkludert) er de uskyldige ofre for landeveisrøveriet som sosialistene ynder å kalle skatt. Hvor er den personlige valgfrihetene i dette? Jeg har aldri gitt mitt samtykke til denne ødslingen med Ola Nordmanns hardt opptjente midler. Kanskje burde Andersen ha tatt seg en pilegrimsferd og valfartet to kvartaler opp gata fra sin sommerlige idyll i parken. Det ville nok garantert fått de vinglade voktere av høykulturen til å sette sin festskål i vrangstrupen. For på byens sykehus er det ingen kjære mor og slettes ingen dans på offentlig betalte roser!
Samfunnets svakeste og mest utsatte grupper går for lut og kaldt vann og sover på korridorer, i den såkalte velferdstatens flaggskip, det offentlige sykehus. Men parken derimot, den skal få ubegrensede midler. Kort sagt: Høl i huet. 40 år med arbeiderparti-hegemoni er nok, forandringer må komme, og det litt brennfort.
Noe å tenke på i forkant av det kommende valget…?
Ivar Johansen, Lillehammer
Sitat Jørgen B & crew, Pål & PP Bang
Great Success!
Noen vil kanskje huske løfte om å publisere en liten hyllest til parkens mestere? Vel, den er nu publisert (dog i skamfert språkdrakt) og en oppfølger er på vei! Pene utgaver av GD per Torsdag 14 juni 2007 er nu en anelse mer verdifulle!
søndag, juni 10, 2007
Kalenderen
UPDATE: flere bilder!
Her har vi noen av de omstridte bildene fra kelenderen til Caroline. Flere kommer når Knut får skjerpa seg og brent en CD.
(Bildet: Skule demonstrerer skogens gleder)
(Bildet: ...)
(Bildet: Meg inspirert av Anders Zorn)
(Bildet: Også inspirert av Zorn. Fra venstre; Skule, Anders og Iver)
(Bildet: ...)
(Bildet: De hedenske gudene vender tilbake, Livets Senter er ikke like kristelig som det en gang var...)
(Bildet: Pan; skogens og den forbudte elskovs gud)
(Bildet: Knut fersket i romantisk øyeblikk)
(Bildet: Anders H i kjent positur)
(Bildet: ...)
Her har vi noen av de omstridte bildene fra kelenderen til Caroline. Flere kommer når Knut får skjerpa seg og brent en CD.
(Bildet: Skule demonstrerer skogens gleder)
(Bildet: ...)
(Bildet: Meg inspirert av Anders Zorn)
(Bildet: Også inspirert av Zorn. Fra venstre; Skule, Anders og Iver)
(Bildet: ...)
(Bildet: De hedenske gudene vender tilbake, Livets Senter er ikke like kristelig som det en gang var...)
(Bildet: Pan; skogens og den forbudte elskovs gud)
(Bildet: Knut fersket i romantisk øyeblikk)
(Bildet: Anders H i kjent positur)
(Bildet: ...)
søndag, juni 03, 2007
Bloody Che
Today I browsed trough my usual newspaper, Aftenposten, and found this interesting book promotion. I can only regret that these texts will not be in english. Take a look at the comments and you can see "Ole" as the only person debating, debating by copy/pasting an article from the Independent.
Ole:
"Kort sagt et monster
http://www.independent.org/newsroom/article.asp?id=1535"
An impressive conclusion made by Ole, and replied by me:
Yes, en flott artikkel med de mest bedagelig unyanserte faktabetraktningene jeg har sett på en stund. Jeg har alltid respektert artikler som konsekvent siterer deler av setninger, uten en eneste referansen til hvor helheten ligger. De er faktisk like interessante og troverdige som sitater bak filmcovere ("...utrolig!" -VG, "...grensesprengende på flere nivåer..." -Dagbladet osv.).
Nå skal jeg ikke si at jeg synes de revolusjonære dødsstraffene Castroregimet innførte er spesielt sjarmerende trekk ved regimet, men de er dog relativt uskyldige sett i sammenheng med verdens forøvrige historie. Tallene 400-500 henrettelser er sitert direkte fra amerikanske, kjente antikommunistiske økonomiprofesorer. De fleste historikere opererer med tall mellom 200-250. Uansett er ikke tallene så viktige i seg selv, men de demonstrerer forfatterens vilje til å hente from mer eller mindre useriøse fakta/synspunkter. Det som derimot er viktig å få frem, er hva slags folk som ble henrettet. Hvis du, Ole, føler for å stille et forsvar for batistaregimet som et lovlig og etisk regime, feel free. For enkelhets skyld antar jeg at du ikke vil gjøre dette. Selv om rettsakene mot disse batistarepresentantene vil bli sett på som mangelfulle i dagens, vestlige rettspraksis, er de faktisk grunnet i et forsøk på å dømme korrekt mann for korrekt synd (korrupsjon, drap, tortur, generelle brudd på menneskerettigheter, mafiavirksomhet osv.). Sett i lys av at dette skjedde under en omfattende og militær/politisk/sosial revolusjon mot et regime som hadde mektige støttespillere (USA og den amerikanske/Cubanske mafiaen f.eks.) kan ikke middlene sees på som overhode ekstreme når man ser til storts sett alle andre frigjøringskamper foretatt i verdens historie (Tatchers kompis Pinochet hadde f.eks. en god sum på 3000 drap uten rettsak på sin CV, uten at jeg personlig vil definere dette som en frigjøringskamp).
Så, i den grad du vil kalle Che et monster basert på dette vil vel bli en subjektiv definisjonssak. Store deler av Statene vil vel måtte defineres som monstrøse i samme definisjon, noe jeg forsåvidt kunne vært enig i. Videre synes jeg det er festlig å gi Che ansvar for avgjørelser som hadde bred folkelig støtte blant den Cubanske befolkningen (spesielt) på den tiden. Men krig/revolusjon og fredstid er dog ganske forskjellige settinger.
Artikkelens ønske om å definere Che som maktgal er også en smule provoserende. Che sa selv opp sin stilling som industriminister (i det kommunistiske parti en mektig possisjon vil jeg erbødigst tippe, dog desverre ikke vite) for å stille som militær leder i div. revousjoner i blant annet Kongo og Bolivia. Igjen er ikke dette ikke like gloriøse stillinger som de kan høres ut som. En pre-revolusjonær leder har stort sett ikke så mye makt, og kampen i fronten er alt annet enn farlig (noe hans død i Bolivia er et noe trist bevis på). Personlig har jeg ikke vanskelig for å stemple Guevaras motiver som relativt idealistiske og oppriktig velmenende. Igjen, om du vil klassifisere kommunisme eller sosialisme som alt annet enn velmenende, må jeg minne om at dette igjen blir en annen debatt.
Måtte du slippe å bli utsatt for flere nyanserte syn på diktatorer og håpløst desillusjonerte, universitetsutannede, mastergradflashende bedrevitere i fremtiden!
Comments requested!
lørdag, juni 02, 2007
Counts and Rulers of the Parks of Lillehammer
First off; this blog is now in a post-journey state and probably has a rapidly declinging crowd of english speaking readers, Im bound to ask the question: is english necessary in this blogg? If so, please feel free to post a small request and Ill continue my blogging in english.
So, being home has not been as expected. Having to activize myself was at first an awkwad need, but Im making leaps of progress every day. This is partly why I write this post. As we all know now, Im practising the noble art of mowing lawns for the county(district?) of Lillehammer. The local paper in my town has a slightly embarrassing history of printing every little notice thats being sendt in by the respective readers (not very unlike l`enculé). I feel that this section needs some cheering up, and I will start my contribution with a small text glorifying the communal maintenance of parks in Lillehammer. This will of course not be written under my rightful and given name, but introduced with a pseudonym. If printed, this text will be followed by a very critical counter text with a note of capitalistic anti-state thinking as a base philosophy, again with a pseudonym, though different. Again, if printed, I will start an epic discussion with myself covering all the fields of important, timeless issues of humankind!
(Picture: Pride of Lillehammer, my new ride)
I need suggestions and constructing criticism from you, honored reader, and will therefor post the primary text here! (Shabby translation into english posted upon request)
"En rettmessig festskål!
Når vi nu har hatt muligheten til at nyte litteraturfestivalens behageligheter og Lillehammer bys strålende parkanlegg under solen vil jeg ærbødigst benytte anledningen til å gjøre en festskål! Anledningen er proletarisk, men dog umåtelig verdig. Jeg leste nemlig her den dag i byavisen.no en halvstor notis. Her kunne jeg se smilende mennesker fra kommunens parkansvarlige plante byens første kommunale blomster. Dette gledet meg svært og jeg gikk straks ut for å se arbeidet og de nydeligste buskvekster. Lykken sto meg ikke bi, og det grufulle regn overasket meg der på vei til parken. Jeg var en stund tvilende på om jeg skulle fortsette til mitt mål, Søndre Park, og se på blomster i slike ugjestmilde omstendigheter. Min nysgjerrighet overtalte meg, og jeg fullførte spaserturen jeg hadde fore. Der i parken kunne jeg til min store fortvilelse, men med en rørt tåre i øyekroken, se parkens arbeidere jobbe trutt i det kalde regn. Iført tunge regnfrakker og med utrettelig pågangsmot rake, klippe og pleie denne perle av en park. Der på høyden ble jeg faktisk rent bergtatt av synet og hadde en ørliten efifani. For at jeg skal kunne nyte min daglige vin på en god stol i Parkkaféen under gode omstendigheter er disse mennesker nødt til å stå slik ute i regnet en hel dag med sitt arbeide. Det er ikke enhver unt å ha slikt et korps med skjulte engler. Denne tanke har gjort meg ydmyk for de parkansatte og er i all enkelhet min grunn til en festskål.
En festskål for parkens mestere, hurra, hurra, hurra!
Ragnulf Jølle"
Mind you, this is not corrected for writing errors yet, bear with me.
(Picture: Byavisen.no, during the Litterature festival, had two important quotes on the cover; "This is a club for everyone who loves LiK" and "This was real rock and roll". It is of course the local papers job to print local peoples opinion, but when you have the litterary elite of Norway IN Lillehammer, you might reconsider for a small week...)
(Picture: This picture is not posted to provoce the more conservative crowd of my readers, it will howerer, not come with any explanations)
So, being home has not been as expected. Having to activize myself was at first an awkwad need, but Im making leaps of progress every day. This is partly why I write this post. As we all know now, Im practising the noble art of mowing lawns for the county(district?) of Lillehammer. The local paper in my town has a slightly embarrassing history of printing every little notice thats being sendt in by the respective readers (not very unlike l`enculé). I feel that this section needs some cheering up, and I will start my contribution with a small text glorifying the communal maintenance of parks in Lillehammer. This will of course not be written under my rightful and given name, but introduced with a pseudonym. If printed, this text will be followed by a very critical counter text with a note of capitalistic anti-state thinking as a base philosophy, again with a pseudonym, though different. Again, if printed, I will start an epic discussion with myself covering all the fields of important, timeless issues of humankind!
(Picture: Pride of Lillehammer, my new ride)
I need suggestions and constructing criticism from you, honored reader, and will therefor post the primary text here! (Shabby translation into english posted upon request)
"En rettmessig festskål!
Når vi nu har hatt muligheten til at nyte litteraturfestivalens behageligheter og Lillehammer bys strålende parkanlegg under solen vil jeg ærbødigst benytte anledningen til å gjøre en festskål! Anledningen er proletarisk, men dog umåtelig verdig. Jeg leste nemlig her den dag i byavisen.no en halvstor notis. Her kunne jeg se smilende mennesker fra kommunens parkansvarlige plante byens første kommunale blomster. Dette gledet meg svært og jeg gikk straks ut for å se arbeidet og de nydeligste buskvekster. Lykken sto meg ikke bi, og det grufulle regn overasket meg der på vei til parken. Jeg var en stund tvilende på om jeg skulle fortsette til mitt mål, Søndre Park, og se på blomster i slike ugjestmilde omstendigheter. Min nysgjerrighet overtalte meg, og jeg fullførte spaserturen jeg hadde fore. Der i parken kunne jeg til min store fortvilelse, men med en rørt tåre i øyekroken, se parkens arbeidere jobbe trutt i det kalde regn. Iført tunge regnfrakker og med utrettelig pågangsmot rake, klippe og pleie denne perle av en park. Der på høyden ble jeg faktisk rent bergtatt av synet og hadde en ørliten efifani. For at jeg skal kunne nyte min daglige vin på en god stol i Parkkaféen under gode omstendigheter er disse mennesker nødt til å stå slik ute i regnet en hel dag med sitt arbeide. Det er ikke enhver unt å ha slikt et korps med skjulte engler. Denne tanke har gjort meg ydmyk for de parkansatte og er i all enkelhet min grunn til en festskål.
En festskål for parkens mestere, hurra, hurra, hurra!
Ragnulf Jølle"
Mind you, this is not corrected for writing errors yet, bear with me.
(Picture: Byavisen.no, during the Litterature festival, had two important quotes on the cover; "This is a club for everyone who loves LiK" and "This was real rock and roll". It is of course the local papers job to print local peoples opinion, but when you have the litterary elite of Norway IN Lillehammer, you might reconsider for a small week...)
(Picture: This picture is not posted to provoce the more conservative crowd of my readers, it will howerer, not come with any explanations)
mandag, mai 28, 2007
"If you ever need selfvalidation, just meet me in the alley by the railwaystation"
Some films from Morrisseys 2006 Roskilde performance.
Good times...
Panic
Irish Blood English Heart
Girlfriend In A Coma
You Have Killed Me
(Picture: Everyones favourite freakshow, the Mozzer)
This Charming Man
"Punctured bicycle
On a hillside desolate
Will nature make a man of me yet ?
When in this charming car
This charming man
Why pamper life's complexities
When the leather runs smooth
On the passenger seat ?
I would go out tonight
But i haven't got a stitch to wear
This man said "it's gruesome
That someone so handsome should care"
A jumped-up pantry boy
Who never knew his place
He said "return the rings"
He knows so much about these things
He knows so much about these things
I would go out tonight
But i haven't got a stitch to wear
This man said "it's gruesome
That someone so handsome should care"
Oh, la-la, la-la, la-la, this charming man ...
Oh, da-da, da-da, da-da, this charming man ...
A jumped-up pantry boy
Who never knew his place
He said "return the ring"
He knows so much about these things
He knows so much about these things
He knows so much about these things"
Good times...
Panic
Irish Blood English Heart
Girlfriend In A Coma
You Have Killed Me
(Picture: Everyones favourite freakshow, the Mozzer)
This Charming Man
"Punctured bicycle
On a hillside desolate
Will nature make a man of me yet ?
When in this charming car
This charming man
Why pamper life's complexities
When the leather runs smooth
On the passenger seat ?
I would go out tonight
But i haven't got a stitch to wear
This man said "it's gruesome
That someone so handsome should care"
A jumped-up pantry boy
Who never knew his place
He said "return the rings"
He knows so much about these things
He knows so much about these things
I would go out tonight
But i haven't got a stitch to wear
This man said "it's gruesome
That someone so handsome should care"
Oh, la-la, la-la, la-la, this charming man ...
Oh, da-da, da-da, da-da, this charming man ...
A jumped-up pantry boy
Who never knew his place
He said "return the ring"
He knows so much about these things
He knows so much about these things
He knows so much about these things"
lørdag, mai 12, 2007
Frolicking with Castro
Oua oua oui oua, as we say down here. Things are coming to an end and Im coming back to Norway in a few days. Since last post, however, Ive been having a superb time. Me and my new wife (more or less), Paul, have Experienced some of Mexico and Cuba. Mexico has this far only been a transition place for Cuba. A couple of days in Playa del Carmen told us that Mexico can be more California then California.
What was way more interesting was our stay in Havana, but being as eventful as our stay was, Ill not be able to summarize everything in a bloggpost (bear with me). Havana was defiantly the most interesting city Ive been to here in South/central America. We landed in Havana Jose Martí international airport with the strong feeling that the only reason we were allowed into Cuba were our dollars. There was no shuttles in to the city, and not many tourists to be seen. Luckily for us, we met a french student named Max. His primary objective at the airport was to hook up with a nifty Israelian brunette, but since he couldnt find her me and Paul would have to do. Max` streetwise and smart spanish found us an illegal apartment (casa particular) in the middle of the old town. The legal ones are heavily taxed and very expensive (besides, as we all know, illegal always adds to the experience).
Our first sightseeing in Havana caught us aback. We lived in a part of the city soly consisting of old, colonial buildings. Everything was worn to pieces and the densely populated streets seemed sketchy as hell. This was however just the impression. Havana must be the safest capitol/big city in all of America (including the states). Being able to stroll around carelessly, even in the middle of the night, was a refreshing experience.
The buildings who were restored or less damaged were some of the most beautiful buildings Ive ever seen. The share amount of baroque, colonial constructions alone made a day of random strolling more then worthwhile. I could try to name specific locations, but this would take days of blogging. Although, walking along the Malecón and relaxing in the extremely bourgeoise gardens of Hotel National with a bottle of trashy local rum could possibly have been the best experiences we had (thanks Iver).
I might blogg a little more about Cuba later, but right now Im off to enjoy the pleasures of Isla Mujeres ("Island of ladies", and its not just a name!) here in Mexico.
Ill leave you with a couple of quotes and a handful of pictures.
Waiter 1: "Two Modelo Negra..?"
Waiter 2: "...and The Smiths"
Recognized at second visit to Yellow Sub Rock bar in Playa del Carmen.
"What guy..?
Ahh, the bloke!"
Paul D. having an epiphany.
(Picture: Belize displaying herself with erotic, though subtle, beauty)
(Picture: Lobster traps on the beach)
(Picture: Canoing upriver in the heart of Belize took us to some amazing diving spots.)
(Picture: After a day of fishing and snorkling at the reef, we grilled the catch at this little cottage on an island. The island wasn´t much bigger then what you can see on the picture.)
(Picture: The Islands only WC)
(Picture: Belize sunset, great success!)
Sorry for any spelling mistakes or the likes, but I cant be bothered reading over my notes. Looking forward to seeing good old Norway soon.
Hasta Luego,
Patria o Mouerte!
What was way more interesting was our stay in Havana, but being as eventful as our stay was, Ill not be able to summarize everything in a bloggpost (bear with me). Havana was defiantly the most interesting city Ive been to here in South/central America. We landed in Havana Jose Martí international airport with the strong feeling that the only reason we were allowed into Cuba were our dollars. There was no shuttles in to the city, and not many tourists to be seen. Luckily for us, we met a french student named Max. His primary objective at the airport was to hook up with a nifty Israelian brunette, but since he couldnt find her me and Paul would have to do. Max` streetwise and smart spanish found us an illegal apartment (casa particular) in the middle of the old town. The legal ones are heavily taxed and very expensive (besides, as we all know, illegal always adds to the experience).
Our first sightseeing in Havana caught us aback. We lived in a part of the city soly consisting of old, colonial buildings. Everything was worn to pieces and the densely populated streets seemed sketchy as hell. This was however just the impression. Havana must be the safest capitol/big city in all of America (including the states). Being able to stroll around carelessly, even in the middle of the night, was a refreshing experience.
The buildings who were restored or less damaged were some of the most beautiful buildings Ive ever seen. The share amount of baroque, colonial constructions alone made a day of random strolling more then worthwhile. I could try to name specific locations, but this would take days of blogging. Although, walking along the Malecón and relaxing in the extremely bourgeoise gardens of Hotel National with a bottle of trashy local rum could possibly have been the best experiences we had (thanks Iver).
I might blogg a little more about Cuba later, but right now Im off to enjoy the pleasures of Isla Mujeres ("Island of ladies", and its not just a name!) here in Mexico.
Ill leave you with a couple of quotes and a handful of pictures.
Waiter 1: "Two Modelo Negra..?"
Waiter 2: "...and The Smiths"
Recognized at second visit to Yellow Sub Rock bar in Playa del Carmen.
"What guy..?
Ahh, the bloke!"
Paul D. having an epiphany.
(Picture: Belize displaying herself with erotic, though subtle, beauty)
(Picture: Lobster traps on the beach)
(Picture: Canoing upriver in the heart of Belize took us to some amazing diving spots.)
(Picture: After a day of fishing and snorkling at the reef, we grilled the catch at this little cottage on an island. The island wasn´t much bigger then what you can see on the picture.)
(Picture: The Islands only WC)
(Picture: Belize sunset, great success!)
Sorry for any spelling mistakes or the likes, but I cant be bothered reading over my notes. Looking forward to seeing good old Norway soon.
Hasta Luego,
Patria o Mouerte!
søndag, april 29, 2007
What happens in Belize stays in Belize...
So, being busy and on the move no good opportunity presented itself to make separate posts about anything. Since the last blog Ive been to Tikal in Guatemala, then traveled to Caye Caulker, Belize. Right now off again to inland Belize for some jungle exploration.
(Picture: Misty sunrise with howler monkeys as background music)
Tikal is a huge ruin site close to Flores in Guatemala. Its the biggest and most excavated site in Guatemala, hence also the most popular. With a population of 125 000+ in its prime, and with an impressive military history to boast of, this made for an interesting tour. The drawback was that our guide didnt know that much about Tikals history. No matter, he was an entertaining guide, and Id been reading up in advance (good boy). We arrived at the site 0400 in the morning to catch sunrise from the highest pyramid.
(Picture: The sun revealing other pyramids not visible in the dark)
The day after Tikal we went straight to Caye Caulker, Belize (leaving behind a fucked up, but increadibly interesting country. A small caye (coral island) with some of the worlds nicest reefs. The first day we went snorkling among loads of sting rays, lobsters and sharks on the reefs. The whole trip was ended by a smooth BBQ made up by the catch of the day. Caye Caulker in itself was expensive, but good fun. Days spent lazying around on the white beaches and grilling. Met some british people who Ive followed inland to San Inglesio. Beautiful men, all of them. They love a bit of sun tan lotion... Planing to visit these guys sometime this year, maybe even fitting the Bloomsday into the visit. Because of Caye Caulkers lazy nature, the only thing I can write about the actual happenings there are some quotes:
"Its hot, its hot, Im fucking hot, its hot, Im fucking hot..."
- Local guy walking down the street talking to himself
"You are everything to me"
"What happens in Belize, stays in Belize"
- Brave, gay men making a go for Christian. Note that being gay is illegal in Belize...
"India, aint that where the Nile is?"
- Carl B, caught at intellectual peak.
The plan from now on is to enjoy San Inglesios different pleasures. After that, me and one of the british "chaps" will head for Mexico and then Cuba. My stay in Belize (and Cuba) have, fortunantly for you, shortened my stay and Ill have to return earlier. In fact, I found 17 of May a good date for my arrival in Norway. This will be a day with powerful symbolism, reinforced by the fact that the constitution was signed on this date back in good, old 1814.
Sorry for not uploading any pictures from Caye Caulker, but since my camera is broke I cant do much about this. Maybe later if I get hold of Christians pictures.
Anders H
(Picture: Misty sunrise with howler monkeys as background music)
Tikal is a huge ruin site close to Flores in Guatemala. Its the biggest and most excavated site in Guatemala, hence also the most popular. With a population of 125 000+ in its prime, and with an impressive military history to boast of, this made for an interesting tour. The drawback was that our guide didnt know that much about Tikals history. No matter, he was an entertaining guide, and Id been reading up in advance (good boy). We arrived at the site 0400 in the morning to catch sunrise from the highest pyramid.
(Picture: The sun revealing other pyramids not visible in the dark)
The day after Tikal we went straight to Caye Caulker, Belize (leaving behind a fucked up, but increadibly interesting country. A small caye (coral island) with some of the worlds nicest reefs. The first day we went snorkling among loads of sting rays, lobsters and sharks on the reefs. The whole trip was ended by a smooth BBQ made up by the catch of the day. Caye Caulker in itself was expensive, but good fun. Days spent lazying around on the white beaches and grilling. Met some british people who Ive followed inland to San Inglesio. Beautiful men, all of them. They love a bit of sun tan lotion... Planing to visit these guys sometime this year, maybe even fitting the Bloomsday into the visit. Because of Caye Caulkers lazy nature, the only thing I can write about the actual happenings there are some quotes:
"Its hot, its hot, Im fucking hot, its hot, Im fucking hot..."
- Local guy walking down the street talking to himself
"You are everything to me"
"What happens in Belize, stays in Belize"
- Brave, gay men making a go for Christian. Note that being gay is illegal in Belize...
"India, aint that where the Nile is?"
- Carl B, caught at intellectual peak.
The plan from now on is to enjoy San Inglesios different pleasures. After that, me and one of the british "chaps" will head for Mexico and then Cuba. My stay in Belize (and Cuba) have, fortunantly for you, shortened my stay and Ill have to return earlier. In fact, I found 17 of May a good date for my arrival in Norway. This will be a day with powerful symbolism, reinforced by the fact that the constitution was signed on this date back in good, old 1814.
Sorry for not uploading any pictures from Caye Caulker, but since my camera is broke I cant do much about this. Maybe later if I get hold of Christians pictures.
Anders H
søndag, april 22, 2007
El Mirador
Yes, it is indeed true!
From now on, this blog will be written in english. This because of the regretful fact that we have people in this world who lack the ability to speak Norwegian.
(Picture: from right to left; Marcos, Christian and Anders)
I just came back from my long awaited trip to El Mirador. Because Cotopaxi was coy and bashful and hid herself in a horrible snow storm, I was very eager to go trough with this little adventure! A relatively random encounter involving rum, good chicken and a game of dice introduced me to two swiss gentlemen; Marcos and Christian. They already had a trip planned for next Monday. I asked if I could join, and it was a deal.
We arrive early Monday morning in the small pueblo Carmelita. We were still a bit drunk (Los Amigos is true enough hot, but it cant be called dry...), Marcos had a bad foot and my camera broke due to a speed bump (!?). Here we met our guides, Alexander and Ronaldo. I must say, a lovely couple indeed. Alexander was our main guide. A soft soul when it came to "senor Jesus" and nature, he also coined the expression "una chica con mucho leche" and had a steady hand when it came to cooking.
The last day of our return, Ronaldo actually rode one of the free horses in advance to buy cold beer for us on our return, something which was saluted by all the other weary wanderers. This, besides from him being a really nice guy, was topped by the fact that he managed to fish 14 carps (karpefisk) in the utterly dry and warm jungle of El Mirador.
(Picture: Marcos demonstrating old rituals of the sun, and Venus; the "star" of love...)
The journey in itself was about 130 km in total, if you dont include the guided tour round El Mirador. What can I say? Six days with constant heat, wild animals and no shower. At night we camped at different ruin spots, so the evenings were spent on top of some pyramid resting our sore feet, talking shit and sipping some whiskey during a sunset or a clear sky filled with stars. It could have been homo erotic, but we all smelled like ancient sanitarian facilities so that was a no-go.
(Picture: Sunset from Tintal)
We slept straight on the ground (my back still has traumas from certain rocks...) with a cotton sheet and a mosquito net (we were well equipped, but for some reason we didnt bring anything to sleep on).
When we arrived at El Mirador it was hard to imagine how it had been here when the Mayas were around. The area which we had walked in was filled with uncovered ruins from different long forgotten towns. The two biggest were El Mirador and Nakbe, with respectively 250 and 125 thousand inhabitants in their prime. These cities were located not much more then three hours from each other, and the surrounding area must have been covered with farmland as far as the eye could see.
While camping and exploring El Mirador, Ronaldo went out fishing in a small mud pound some hundred meters from the camp. He came back with the 14 infamous carps. These were gutted and put straight in a "fish soup". It was an interesting meal, although the carps undeniably tasted of mud.
(Picture: Ronaldo proudly showing me his catch)
(Picture: Alex worked his magic on the fish)
The guided tours in the jungle/city of El Mirador were fascinating. Endless walls overgrown by jungle, and temples wherever you went. The whole experience were topped when the guide told about the thousands of tombs still uncovered beneath our feet. Saw some of the human sacrificial alters and the warrior temple as well. This temple had a strangely comical feel because of a cocky carving on the front portraying a jaguars paw clutching the symbol of Tikal (the most well known of the mayan ruins in Guatemala. More or less uncovered and overcrowded with tourists. Tikal was the center of the most powerful (military wise) Mayan civilization). This was from pre classic period, when El Mirador was the "owner"/"ruler" of the lesser Tikal. Later on, in a showdown between "Señor Serpiento" (El Mirador) and "Lord Chocolate" (Tikal), El Mirador was humiliated when they lost against the smaller Tikal army. The number of alters/prisons made for human sacrefices might suggest that this was a costly loss to the "Miradorians"...
Anyway, what was more cheerful then war and sacrefice, was our success in corruption. Just before our departure from El Mirador, Marco went up to the local guard and gave him a bottle of relatively good rum. To this he replied only; "Vamos a mirar el tunel". El tunel was the cellar of the warrior temple, and wasnt fully excavated. Therefor the archaeologists had locked it up.
(Picture: You can get anywhere with a collgate smile and a bottle of rum)
This was maybe even more fascinating, climbing among spiders and scorpions in small tunnels. Watching statues and "paintings" made by the Mayans.
After this we returned home trough Nakbe, the oldest of the two towns and the origin of El Mirador. Maybe not as impressive, but it still was interesting to see the classic ballgame arena, with its mandatory sacrificial alter (where the winners, losers or both teams were sacrificed. Although, sometimes modesty prevailed and only the captain of the team was killed).
We returned with style, stinking like loose dogs and sweating like burger flippers.
After some reading I think I have decided to head for Belize now. Sailing among the reefs there and enjoying the creole language. After all the quotes Ive heard from this place, and with its shabby pirate history would make for a perfect stop on my travels.
Just some random quotes to show you why I like creole:
"Com awee, com awee
I not tryin to devour you
com awee, com awee
I jos tryin to deflower you..."
- Belize local Reggae
"Elekshaan!! I still living like a sparrow maan..."
- Local expressing his disgust
for democracy when asked by tourist
Conversation between backpacker and bartender:
- "Local or imported?"
- "Ill try the local"
- "Yer a brave man"
"An tell him no man can take another man wit him to heaven - you got to recognize Jesus Christ as your personal Savior, an live yer life for him. No one do it for you!"
- Friar clearing up some theology for a local
"HAVE CITIZEN PRIDE AND THROW DIRT IN DIRT BOX"
- Sign on street
To top it all, in Belize they have a lizard that can walk on water, hence they named it "Jesus Chrizt".
Yes, with a z.
More pictures might come later, but right now Im having some trouble with them.
Hasta Luego
Anders H
From now on, this blog will be written in english. This because of the regretful fact that we have people in this world who lack the ability to speak Norwegian.
(Picture: from right to left; Marcos, Christian and Anders)
I just came back from my long awaited trip to El Mirador. Because Cotopaxi was coy and bashful and hid herself in a horrible snow storm, I was very eager to go trough with this little adventure! A relatively random encounter involving rum, good chicken and a game of dice introduced me to two swiss gentlemen; Marcos and Christian. They already had a trip planned for next Monday. I asked if I could join, and it was a deal.
We arrive early Monday morning in the small pueblo Carmelita. We were still a bit drunk (Los Amigos is true enough hot, but it cant be called dry...), Marcos had a bad foot and my camera broke due to a speed bump (!?). Here we met our guides, Alexander and Ronaldo. I must say, a lovely couple indeed. Alexander was our main guide. A soft soul when it came to "senor Jesus" and nature, he also coined the expression "una chica con mucho leche" and had a steady hand when it came to cooking.
The last day of our return, Ronaldo actually rode one of the free horses in advance to buy cold beer for us on our return, something which was saluted by all the other weary wanderers. This, besides from him being a really nice guy, was topped by the fact that he managed to fish 14 carps (karpefisk) in the utterly dry and warm jungle of El Mirador.
(Picture: Marcos demonstrating old rituals of the sun, and Venus; the "star" of love...)
The journey in itself was about 130 km in total, if you dont include the guided tour round El Mirador. What can I say? Six days with constant heat, wild animals and no shower. At night we camped at different ruin spots, so the evenings were spent on top of some pyramid resting our sore feet, talking shit and sipping some whiskey during a sunset or a clear sky filled with stars. It could have been homo erotic, but we all smelled like ancient sanitarian facilities so that was a no-go.
(Picture: Sunset from Tintal)
We slept straight on the ground (my back still has traumas from certain rocks...) with a cotton sheet and a mosquito net (we were well equipped, but for some reason we didnt bring anything to sleep on).
When we arrived at El Mirador it was hard to imagine how it had been here when the Mayas were around. The area which we had walked in was filled with uncovered ruins from different long forgotten towns. The two biggest were El Mirador and Nakbe, with respectively 250 and 125 thousand inhabitants in their prime. These cities were located not much more then three hours from each other, and the surrounding area must have been covered with farmland as far as the eye could see.
While camping and exploring El Mirador, Ronaldo went out fishing in a small mud pound some hundred meters from the camp. He came back with the 14 infamous carps. These were gutted and put straight in a "fish soup". It was an interesting meal, although the carps undeniably tasted of mud.
(Picture: Ronaldo proudly showing me his catch)
(Picture: Alex worked his magic on the fish)
The guided tours in the jungle/city of El Mirador were fascinating. Endless walls overgrown by jungle, and temples wherever you went. The whole experience were topped when the guide told about the thousands of tombs still uncovered beneath our feet. Saw some of the human sacrificial alters and the warrior temple as well. This temple had a strangely comical feel because of a cocky carving on the front portraying a jaguars paw clutching the symbol of Tikal (the most well known of the mayan ruins in Guatemala. More or less uncovered and overcrowded with tourists. Tikal was the center of the most powerful (military wise) Mayan civilization). This was from pre classic period, when El Mirador was the "owner"/"ruler" of the lesser Tikal. Later on, in a showdown between "Señor Serpiento" (El Mirador) and "Lord Chocolate" (Tikal), El Mirador was humiliated when they lost against the smaller Tikal army. The number of alters/prisons made for human sacrefices might suggest that this was a costly loss to the "Miradorians"...
Anyway, what was more cheerful then war and sacrefice, was our success in corruption. Just before our departure from El Mirador, Marco went up to the local guard and gave him a bottle of relatively good rum. To this he replied only; "Vamos a mirar el tunel". El tunel was the cellar of the warrior temple, and wasnt fully excavated. Therefor the archaeologists had locked it up.
(Picture: You can get anywhere with a collgate smile and a bottle of rum)
This was maybe even more fascinating, climbing among spiders and scorpions in small tunnels. Watching statues and "paintings" made by the Mayans.
After this we returned home trough Nakbe, the oldest of the two towns and the origin of El Mirador. Maybe not as impressive, but it still was interesting to see the classic ballgame arena, with its mandatory sacrificial alter (where the winners, losers or both teams were sacrificed. Although, sometimes modesty prevailed and only the captain of the team was killed).
We returned with style, stinking like loose dogs and sweating like burger flippers.
After some reading I think I have decided to head for Belize now. Sailing among the reefs there and enjoying the creole language. After all the quotes Ive heard from this place, and with its shabby pirate history would make for a perfect stop on my travels.
Just some random quotes to show you why I like creole:
"Com awee, com awee
I not tryin to devour you
com awee, com awee
I jos tryin to deflower you..."
- Belize local Reggae
"Elekshaan!! I still living like a sparrow maan..."
- Local expressing his disgust
for democracy when asked by tourist
Conversation between backpacker and bartender:
- "Local or imported?"
- "Ill try the local"
- "Yer a brave man"
"An tell him no man can take another man wit him to heaven - you got to recognize Jesus Christ as your personal Savior, an live yer life for him. No one do it for you!"
- Friar clearing up some theology for a local
"HAVE CITIZEN PRIDE AND THROW DIRT IN DIRT BOX"
- Sign on street
To top it all, in Belize they have a lizard that can walk on water, hence they named it "Jesus Chrizt".
Yes, with a z.
More pictures might come later, but right now Im having some trouble with them.
Hasta Luego
Anders H
torsdag, april 12, 2007
San Pedro
I morgen forlater jeg San Pedro og tar bussen mot Flores. I flores skal jeg sosialisere, se Tikal samt gjennomfore min lille jungelfantasi; El Mirador.
Uansett, San Pedro er et skummelt sted. Ikke som i Managua der folk studerer deg noye og vurderer hva kilosprisen din er, men paa den late "San Pedro"maaten. Rommet mitt koster 2 dollar natta (med varm dusj). Maten er fantstisk utsokt og koster mellom 10 og 40 kroner for store porsjoner. Temperaturen er perfekt og utsikten nydelig. De siste dagene har jeg brukt paa aa lese boker og aa spise mat. Dette er "San Pedro"maaten, backpackere blir gjerne stuck her i maaneder av gangen. Naa har jeg heldigvis faatt med en billett vekk herfra, men kjenner allerede savnet gnage.
(Bildet: Kjekk, ung mann paa vei til San Pedro i baat)
(Bildet: "San Pedro"maaten)
(Bildet: Soramerikanere har en toff maate aa vaere "kristen" paa. F.eks. var min buss fra El Salvador tagget med "Protected by Jesus". Min egen versjon; "Jesus Christo; El camino, la verdad y la vida" (Veien, sannheten og livet))
Uansett, San Pedro er et skummelt sted. Ikke som i Managua der folk studerer deg noye og vurderer hva kilosprisen din er, men paa den late "San Pedro"maaten. Rommet mitt koster 2 dollar natta (med varm dusj). Maten er fantstisk utsokt og koster mellom 10 og 40 kroner for store porsjoner. Temperaturen er perfekt og utsikten nydelig. De siste dagene har jeg brukt paa aa lese boker og aa spise mat. Dette er "San Pedro"maaten, backpackere blir gjerne stuck her i maaneder av gangen. Naa har jeg heldigvis faatt med en billett vekk herfra, men kjenner allerede savnet gnage.
(Bildet: Kjekk, ung mann paa vei til San Pedro i baat)
(Bildet: "San Pedro"maaten)
(Bildet: Soramerikanere har en toff maate aa vaere "kristen" paa. F.eks. var min buss fra El Salvador tagget med "Protected by Jesus". Min egen versjon; "Jesus Christo; El camino, la verdad y la vida" (Veien, sannheten og livet))
søndag, april 08, 2007
Pacaya
AYay, I gaar var jeg og Christian U paa vulkantur her i Antigua. Det uttartet seg til crazy greier! Jeg har bilder og noen filmer, men kan ikke uploade dem her saa det tar vi senere.
Vulkanturen i seg selv var vel og bra, men nedturen var det som toppet kaka! Like for vi skulle til aa gaa ned, begynner det aa striregne. Paa dette tidspunktet befant vi oss paa varme, storknede lavasteiner. Naar regnet traff lavasteinene fordampet det umiddelbart. Dette medforte en usannsynlig tett taake. Morket var over oss og det ble med ett veldig kjolig pga. hoyden og regnet. Plutselig kunne vi hore skrik i taaken. Det viser seg nemlig at en gruppe turister har begynt aa gaa alene nedover uten aa folge guiden. Siden lavasteinene hele tide forandrer og beveger paa seg er det naturlig nok en god del sprekker og hull man kan dette ned i. Det var denne aktiviteten amerikanerne naa bedrev. Stemningen ble lett panisk, siden lavasteinene kunne vaere baade varme, veldig skarpe og uforutsigbare. Det hele endte godt da vi fant en markert sti som gikk nedover mot skogen, men opplevelsen var ganske skjellsettende i seg selv.
(Bildet: Jeg og Christian tok med oss et par litersflasker med Gallo og koste oss i noen gamle kirkeruiner, paa langfredag.)
(Bildet: Dette bildet er tatt uten zoom, for taaken forgriper seg paa oss (#2))
(Bildet: ...)
Jaja, naa skal jeg snart bevege meg fra Antigua og cruise rundt i hippiebyer langs lake Atitlan.
mmmm...
Bilder kommer senere,
hasta luego.
Anders H
Vulkanturen i seg selv var vel og bra, men nedturen var det som toppet kaka! Like for vi skulle til aa gaa ned, begynner det aa striregne. Paa dette tidspunktet befant vi oss paa varme, storknede lavasteiner. Naar regnet traff lavasteinene fordampet det umiddelbart. Dette medforte en usannsynlig tett taake. Morket var over oss og det ble med ett veldig kjolig pga. hoyden og regnet. Plutselig kunne vi hore skrik i taaken. Det viser seg nemlig at en gruppe turister har begynt aa gaa alene nedover uten aa folge guiden. Siden lavasteinene hele tide forandrer og beveger paa seg er det naturlig nok en god del sprekker og hull man kan dette ned i. Det var denne aktiviteten amerikanerne naa bedrev. Stemningen ble lett panisk, siden lavasteinene kunne vaere baade varme, veldig skarpe og uforutsigbare. Det hele endte godt da vi fant en markert sti som gikk nedover mot skogen, men opplevelsen var ganske skjellsettende i seg selv.
(Bildet: Jeg og Christian tok med oss et par litersflasker med Gallo og koste oss i noen gamle kirkeruiner, paa langfredag.)
(Bildet: Dette bildet er tatt uten zoom, for taaken forgriper seg paa oss (#2))
(Bildet: ...)
Jaja, naa skal jeg snart bevege meg fra Antigua og cruise rundt i hippiebyer langs lake Atitlan.
mmmm...
Bilder kommer senere,
hasta luego.
Anders H
torsdag, april 05, 2007
Guatemala at last
Saa er jeg endelig kommet i god behold til Guatemala, Antigua. Byen er full av turister, men har sjarm nok til alle. De religiose seremoniene er sote og komiske, prisene er doblet pga. paasken og jeg har modt min gode venn Christian U. Jevnt over er jeg godt fornoyd. F.eks er maten og vinen bedre enn i Ecuador, noe jeg vet aa sette pris paa. I gaar kunne dessuten jeg og Christian sitte paa en bar med utsikt rett inn i spanske kirkeruiner, mens vi drakk hver vaar litersflaske med "Gallo" ("Hane", det lokale olet).
Men for aa komme til denne lille idyllen, maatte jeg gjennom en litt sketchy utflugt. Derfor var det i ettertid betryggende aa bli overgaatt av vaar alles kjaere Sigurd B. paa sketchyskalaen!
Er det en ting som er digg her i livet, saa er det en god Sigurdhistorie!
(Bildet: Du ser det ikke paa bildet, men dette er Lillehammer Kubb Klubbs bidrad paa britisk pub i Quito. Selv om quizen dreide seg mye om England, gjorde faktisk LKK det relativt skarpt!)
(Bildet: Christian U, med nisseskjegg for aa skremme ukjente menn i natten.)
(Bildet: Med skjegget som beskyttelse, var det ingenting som hindret Christian i aa posere paa en utfordrende maate ved en kjonnsforvirret fontene.)
Hasta Patatas,
Anders H
Men for aa komme til denne lille idyllen, maatte jeg gjennom en litt sketchy utflugt. Derfor var det i ettertid betryggende aa bli overgaatt av vaar alles kjaere Sigurd B. paa sketchyskalaen!
Sigurd says:
ang stedet du har endt opp på?
Sigurd says:
leste blogen, virker jævlig..
Anders says:
jeg er ikke der naa
Sigurd says:
kk
Anders says:
var bare paa gjennomreise
Anders says:
men det var jaevlig
Anders says:
jeg gikk ned gata for aa ta ut penger, noe jeg var plent nødt til pga. bussen
Sigurd says:
hehe, det eneste bildet du posta var av en boms og alkoholiker, og ellers at du er gretten på faren din.. gode vibber
Anders says:
og en gjeng folk sto paa siden av gata og fulgte meg med øynene
Anders says:
og plystrer etter meg
Anders says:
som om jeg var en blond skjøge ute paa tur
Anders says:
trodde jeg skulle miste pengene, passet og blomsten min
Sigurd says:
altså når jeg tenker tilbake på berlin så kan jeg si you and me both..
Sigurd says:
ble vekket på et toalettgulv i en av båsene, i en liten pøl av kloakkvann, med et el annet dritt på ansiktet. klokken var tolv om dagen, og vaskedama er i godt humør for at jeg er i live i det hele tatt.
Sigurd says:
husker ingenting fra de siste 6 timene..
Sigurd says:
husker bare at jeg hade snakket med en veldig veldig transe, og at en del homser hadde befølt meg pådansegulvet, og at jeg plutselig ble vilt sløv....
Sigurd says:
prikken over ien var at mens jeg gikk ut av den snuskete teknoklubben, mildt sagt bettuttet over hele situasjonen, med en klissvåt tskjorte og ukjent substans på siden av ansiktet, så komer det faen med enda en homse og skal prøve å sjekke meg opp.
Sigurd says:
jeg sier så klart plent nei, men klarer ikke å virke helt alvorlig, så angstfylt og mildt sagt jævlig som jeg føler meg
Sigurd says:
fyren følger etter meg og hopper faen meg inn i taxien min også... po
Sigurd says:
enget er jeg kan ikke tysk og taxisjåføren kan ikke engelsk, så mens jeg prøver å formidle at homsa i baksetet ikke er med i følget mitt, sier homsemannen det motsatte på tysk.... jeg har på følelsenm noe i dur av "han leker hard to get"
Sigurd says:
så der sitter jeg, på hjem fra berlins skitneste nattklubb, med vill angst for hva som har skjedd på den doen, og så fortsetter for pokker homsa fra baksetet å beføle meg på den kloakkvanngjennomtrukne tskjorta mi. jeg trekker meg så klart lengst mulig bort fra ham, som et brent barn.
Sigurd says:
til sist skal han heldigvis av - så klart etter et siste forsøk etter å dra meg med seg.
Sigurd says:
må innrømme at jeg har blitt litt homofob - har hvertfall fått en klar frykt for homser - etter berlinturen
Er det en ting som er digg her i livet, saa er det en god Sigurdhistorie!
(Bildet: Du ser det ikke paa bildet, men dette er Lillehammer Kubb Klubbs bidrad paa britisk pub i Quito. Selv om quizen dreide seg mye om England, gjorde faktisk LKK det relativt skarpt!)
(Bildet: Christian U, med nisseskjegg for aa skremme ukjente menn i natten.)
(Bildet: Med skjegget som beskyttelse, var det ingenting som hindret Christian i aa posere paa en utfordrende maate ved en kjonnsforvirret fontene.)
Hasta Patatas,
Anders H
mandag, april 02, 2007
Fucka i Managua
UPDATE: for your pleasure
Aya, da har flyet fraktet meg noenlunde problemfritt til Nicaragua (Managua), og jeg er stokk i en kjip hybrid mellom krigssone og drabantby. Er litt bitter paa min far som med viten og vilje har sendt meg hit, men siden jeg ga han jobben med aa kjope billetten kan jeg ikke klage. Bussen videre gaar ikke for den 06 april, noe som gir meg fire dagers asyl i mitt eget, svindyre hotellrom. Som desperat nodlosning har jeg faatt meg to hjelpegutter her nede, Juan og Jose. Delvis fordi jeg ikke vet en dritt om byen, men ogsaa fordi Juan har blitt banket invalid med manchete paa aapen gate (ifolge hans venn). De stygge arrene og det faktum at han ikke kan bevegevenstre arm eller bein noe saerlig vekket sympati i meg. Dessuten kommer jeg til aa trenge selskap hvis jeg skal overleve disse fire dagene.
(Bildet: Siden jeg ikke var videre motivert for to netter i Managua, satt jeg oppe og speidet mot busstasjonen fra dora. Like utenfor laa en uteligger sovnde med en liten kattunge tett inntil seg. Etter en stund ble jeg en smule rort. Uten aa tenke over at jeg hadde blitz paa tok jeg dette bildet. Det ble med et da lasaronen vaaknet av lysglimtet...)
Klynk,
Anders H
Aya, da har flyet fraktet meg noenlunde problemfritt til Nicaragua (Managua), og jeg er stokk i en kjip hybrid mellom krigssone og drabantby. Er litt bitter paa min far som med viten og vilje har sendt meg hit, men siden jeg ga han jobben med aa kjope billetten kan jeg ikke klage. Bussen videre gaar ikke for den 06 april, noe som gir meg fire dagers asyl i mitt eget, svindyre hotellrom. Som desperat nodlosning har jeg faatt meg to hjelpegutter her nede, Juan og Jose. Delvis fordi jeg ikke vet en dritt om byen, men ogsaa fordi Juan har blitt banket invalid med manchete paa aapen gate (ifolge hans venn). De stygge arrene og det faktum at han ikke kan bevegevenstre arm eller bein noe saerlig vekket sympati i meg. Dessuten kommer jeg til aa trenge selskap hvis jeg skal overleve disse fire dagene.
(Bildet: Siden jeg ikke var videre motivert for to netter i Managua, satt jeg oppe og speidet mot busstasjonen fra dora. Like utenfor laa en uteligger sovnde med en liten kattunge tett inntil seg. Etter en stund ble jeg en smule rort. Uten aa tenke over at jeg hadde blitz paa tok jeg dette bildet. Det ble med et da lasaronen vaaknet av lysglimtet...)
Klynk,
Anders H
tirsdag, mars 27, 2007
Canoa 2
Har ikke oppdatert paa en stund naa. Det er fordi skolen slutta osv. osv.
Har brukt tiden paa aa flytte stuff rundt og flykte til kysten pga. daarlig vaer. Destinasjonen var Canoa. Dette stedet er bare vanvittig deilig. Naar jeg faar uploada skal jeg poste litt bilder, men inntill videre faar dere noye dere med ord. Denne gangen dro vi som en behagelig trio med avslappede og behagelige mennesker. Caitlyn Fleck (her som blond gledespike til hoyre paa bildet), Hallvard (her som blond gledesgutt) og jeg. Forstnevnte er ogsaa fan av Ulysses, noe som gjorde turen en god del mer interessant for meg.
Skal oppdattere denne posten litt senere, naar jeg har bilder osv.
Konkurranse:
En av mine mer observante venner har betvilet at min sekk veide 40-50 kg paa turen til Ozogochene. Jeg kan innromme at 50 kg var en litt friskt, men 35 til 40 kg er realistisk!
argumenter for:
- Jeg hadde pakke for det meste vann og hermetikk i en 60 liters sekk. Hermetikk og vann for tre dagers gaaing.
- Kay hadde liten sekk og guttene maatte ta deler av hennes opppakning.
argumenter mot:
- Christian Uthus kan til nods gaa med en 25 kg tung sekk
- 4 hermetikkbokser veier 1 kg (ikke sant!)
- 10 liter vann veier 10 kg.
Entonces, anslaa den mest korrekte vekten og vinn heder og aere her i bloggen. Naar jeg kommer til Antigua og moter Christian face to face skal vi sjekke ut dette i praksis og anslaa en vekt! Join inn dere ogsaa!
Abonner på:
Innlegg (Atom)