
moar Anders Hs lolcat
Jan Werner følte livsstilen hindret ham i å bli akseptert i kirken.
PÅL NORDSETH
Onsdag 31.10.2007, 09:19, oppdatert 11:20
(Dagbladet.no): Det var komplisert for Jan Werner Danielsen å være kristen og tiltrukket av menn, går det fram i faren Thor-Egil Danielsens biografi om sangeren som døde 30 år gammel i september i fjor.
Jan Werner ba ofte, snakket med Gud før konsertene og hadde «en sterk tro på noe som var større enn ham selv». Han ønsket å bli med i en kristen menighet, men følte at den seksuelle legningen og livsstilen var et hinder.
Kjærestene hans var både gutter og jenter, og noen ganger hadde han flere kjærester samtidig. Skillet mellom ansatte, venner og kjærester ble utvisket, og vanskelige forhold, trekantdramaer og intriger ble ofte konsekvensene.
Preget livet
Ifølge Thor-Egil Danielsen preget den uavklarte seksuelle legningen livet til sønnen. De stadig omskiftelige parforholdene førte blant annet til at sangeren, som egentlig drømte om familie, barn og et fast hjem, bodde ni forskjellige steder på 12 år. Han oppsøkte homosteder, men ville ikke bli gammel sammen med en mann.
Det sto i strid til idealet om å etablere en barnefamilie.
Kirkepolitisk talsmann i Landsforeningen for lesbisk og homofil frigjøring (LLH) og studentprest på BI, Nils Gøran Riedl, bekrefter at det fortsatt er mange homofile som møter fordommer i kristne miljøer.
- Debatten som har vært i Den norske kirke har gjort at det er mindre behov for egne samlingssteder for homofile kristne. De finner seg i stadig større grad til rette i sine lokale menigheter. Men i mange frikirker, katolske menigheter og konservative kristne organisasjoner er det problematisk å leve åpent.
- Noen steder møter man en forkynnelse som er destruktiv og svært negativt fokusert i forhold til homoseksualitet. Istedet for å se på det som en ressurs i livet, fremstilles det som et etisk problem, en sykdom og direkte synd, sier han.
Jan Werner var bodde en periode sammen sin faste korsanger Maria Merethe Trøan, og fikk «et slags kjæresteforhold» til manageren Febe Rognstad.
I tillegg hadde han guttekjærester, som elektrikeren Oddvar som han hadde et av- og på- forhold til i 2002-2004 før begge fikk seg jentekjærester, og Steinar, som han traff i 2005 og flyttet sammen med.
Gikk galt
«Alle rundt Werner opplevde dette som at han nå hadde akseptert sin legning og truffet den rette. Men også denne gangen skulle det gå galt. Det var nok mest fordi det fantes for mange venner og venninner i Werners privatliv.
De la beslag på ham på en måte som han ikke kunne takle. Han greide aldri å skjære gjennom og sette grenser mellom vennskap, kjærlighet, jobb og følelser», skriver Thor-Egil Danielsen.
Sin siste nyttårsaften endte Jan Werner med å flykte fra festen han arrangerte, fordi det endte med «bataljer» da alkohol ble tilsatt den konfliktpotente blandingen av venner, kjærester og tidligere kjærester.
Fant alkohol på vannflaskene
De kompliserte forholdene oppgis i biografien å være en hovedårsak til at Jan Werner opplevde stadig sterkere angstanfall, som han tød til alkohol for å døyve.
Drikkingen gikk ut over evnen til å gå på scenen, og avlysninger ga sangeren et frynsete rykte hos konsertarrangørene og bidro til de økonomiske problemene som tynget Jan Werner store deler av hans profesjonelle karriere.
I 2006 var økonomien elendig etter flere år med uventet restskatt, dårlige resultater i produksjonsselskapet Eriksen Werner, og en dyr livsstil der dyre middager var de eneste gangene sangstjernen viste seg ute blant folk.
I den samme perioden fant ofte apparatet rundt ham alkohol på vannflaskene han hadde med seg. Likevel så ikke familien på ham så mye som alkoholiker, som en person som slet med angst og brukte alkohol som medisin.
Dagen etter han døde, hadde Jan Werner avtalt å møte en gutt fra Rogaland som hadde truffet på nettet og blitt tiltrukket av. I 14.30-tiden den 29. september låste imidlertid manager Febe seg inn i leiligheten og fant ham død. Obduksjonen viste høy morfinkonsentrasjon, men ga ikke opplysninger som tilsa at det var en selvpåført årsak til at hjertet stoppet. Det var heller ikke alkohol i blodet.
Jon Sveinung H*** f. 1982
Det er vanskelig å si noe sikkert om hvor Jon egentlig stammer fra. DNAprofiler tilsier at han er en litt utradisjonell blanding av polsk bondeett og dansk adel, med et hint av Burmeser. Det vi vet er at han ble funnet alene i en kontainer med dansk bogskinke, smuglet inn fra Gedansk en gang på tidlig 80-tallet. Etter noen forgjeves forsøk på å finne opphavet, satte politiet den forfjamsede lille pjokken i et lite barnehjem på Tysse, like utenfor Bergen. Her vokste han opp med kallenavnet «Zloty», sansynligvis fordi dette var det han forlanget for å vise «fanten» sin. For som han alltid poengterte; «Det er ikkje lett å slutta når fantestaven er varm i handa!», på en litt brokete Bregenser med et tydelig lavpolsk preg.
Da Jon ble gammel nok startet han ved Montesorryskolen i Hammerfest. Her ble han sterkt preget av både den nordnorske naturen og Montesorryskolens filosofi. Senere i livet har Jon alltid vært snar med å hente frem små, underfundige Montesorry-bemerkninger. «Det hæsten ikke skjønne, nyt kjærringa godt av!» og «Når griskuken ligg dauslengt i vassen, da får bonden hug på å kjela med fantestaven!» er klassiske eksempler. Jon prøvde seg også som sekkepipeblåser, men fikk klar beskjed av mentoren sin, Kalle i djupskogen, at dette ikke var fremtiden hans. Utenom musikken hadde Sveinung et godt øye for litteratur, og Hamsund ble et naturlig forbilde med sine lyriske naturbilder og suspekte ideologi.
Etter fullført videregående satte Jon kursen for Trondheim, og det er her vi kan endelig begynne å finne håndfaste fakta om personligheten Sveinung! Første gang jeg møtte Jon ravet han full gatelangs i Elgsetergate mens han sitterte høyt og aggressivt fra «Pan». På et noe snøvlete Tromsøbergensk ropte han; «Vaaren var vel også kommet til mig og mitt Blod banket til sine Tider likesom av Fottrinn, for Faen! I Har ingen Peiling, eders Engelskmenn er Fascister!», mens sikkel sprutet over ansiktet mitt. «Nordlandssommerens evige dag skal I faenmeg TA EDER I AKT!», og med et halvkvalt «hyyyyl» svimte av i en haug med tomflasker.
Etter å ha dratt Jon klynkende inn i leiligheten til en kompis bekjente han gråtkvalt at han «nu het «Den Gaadefulde» og at han var blitt poet. Dette var starten på et tett og vartm vennskap mellom Sveinung og undertegnede. De faderlige følelsene blusset opp i meg og jeg tok ham til meg som min egen sønn og beste kamerat. Jeg lot ham bo på gangen i kollektivet mitt, og jeg viste ham Eulers og Euclids gleder. Titt og ofte kunne man se han sitte bøyd over tykke bøker i oppgangen fordypet i diophantiske ligninger mens han mumlet usammenhengende sitater fra lenge glemte Hamsundverker.
Etter en vår med intens fordypning, følte jeg at Jon var klar for universitetet, og det er slik dere har møtt denne hjertevarme skapfeasciten! Han kan kanskje virke noe brautende og framfynt, men om dere behandler ham med medynk og tålmodighet, vil du oppleve en personlighet du sent vil glemme! Uten å nøle kan han sammenligne deg med Victoria, Inger eller en annen Hamsundsk skikkelse, mens han gir beinet ditt en helhjertet klem. Bare husk, Jon har ikke hatt en lett oppvekst. Konsekvensen av dette har vært et sett noe tynnslitte nerver og utseendemessige komplekser, derfor oppfordrer jeg alle til å behandle Jon med stor respekt, medynk og varsomhet. På forhånd takk!
Signert Anders H
Etter å ha fulgt Ragde-Skjerdingstaddebatten de siste dagene sitter jeg igjen med en lett irriterende, uforløst følelse. Skjerdingstads kronikk var krass, men ikke urettferdig eller ubegrunnet. Responsen som kom var ikke uventet, men dog veldig lite tilfredstillende. Renberg kommer med et innlegg der han, mer enn de faktiske forhold i Skjerdingstads kronikk, tar for seg kulturelitens/keiserens nye klær, på relativt vagt grunnlag. Så slår Dagbladet stort opp med «homsene slår ring rundt Ragde», som om Skjerdingstad hadde kommet med nedlatende påstander om homofile.
Anne Holt topper etter dette debattkaka med «Don Skjerdingstads kamp», et provoserende stykke billig retorikk. Hun starter kommentaren sin med «Man kan selvsagt gjøre litteraturviter Kjell Skjerdingstad den ære å ta ham alvorlig...», allerede her skyter hun seg selv i foten. Ved faktisk å skrive et innlegg om dette temaet («sånt tar tid!», sitat Anne Holt) viser hun at dette er noe som faktisk er viktig for henne også. Videre konkluderer hun bråkjekt at Skjerdingstad ikke kan ha et liv. Personlig mener Holt kanskje at litteratur ikke er så viktig at man må skrive om det i avisene? Hva hun enn måtte mene om dette er dog ikke like viktig som hvordan hun legger opp grunntonen i debatten. Hun pusher elegant all saklig argmentasjon til side, flytter siktet frekt bort fra den faktiske saken og går rett på mannen. Personlig kunne jeg faktisk ikke brydd meg mindre enn om Skjerdingstad har et liv eller ikke. Hva jeg bryr meg om er den saklige argumentasjonen han kommer med i Dagbladet. Om han holder foredrag om Ragde på siden, er det bare positivt i så måte.
Hva Renberg angår, er det ganske flott å vite at han har lest Balzac, Joyce og alt annet som er fint, borgerlig, snobbete og what not. Men hva mener han egentlig om Ragdes bok selv? Det eneste vi får vite er at han har lest alle de kule og ukule bøkene, men mener det er nødvendig med et akademia som også leser folkelig. Som om dette ikke finnes fra før av. Det jeg etterlyser er et svar som går på sak fra den «folkelige» siden i debatten, kanskje helst formulert av Ragde selv. Hva slags visjoner har hun med bokserien sin selv, utover å selge mange bøker?
Tilbake til Holte, lett karikert fortsetter hun med å definere noe som er verdt å bruke tid på; «Hvis du skal bruke tid på å arbeide mot noe, må det være VIKTIG. Det må være farlig». Jeg kan ikke helt se hvordan Holtes rolle som mor faller inn under denne definisjonen, om hun da ikke har Hulken til sønn. Dermed står dette som et litt festlig utsagn i seg selv, og kan dermed avslutte mitt lille utbrudd som et eksempel på et velplassert lyskespark. Uansett hvem det måtte bli tildelt til slutt...
Festskålen består!
Jeg finner det dypt tragisk at mitt innlegg her i avisen har falt tungt for enkelte personers sinn. Man kan bare beklage, men mine ord kan dog ikke trekkes tilbake! Den edle og ydmyke herre, herr Johansen, skriver i sin kommentar til undertegnede at han føler byens sykehust er på det grueligste vanskjøttet. Dette, mener Johansen, ligger grunnet i kommunens skammelig ekstravagante regnskaper, stemt frem av sosialister, angivelig deriblant megselv. min besvarelse skjer i nisseluens behagelige mørke, og med det befriende fraværet av visshet om "systemets klamme klo".
Hva angår prisen på de blomster der dyrkes i vår bys lille kjærlighetshage, er det mulig noen definerer disse i den usjarmerende kategori; luksus. Personlig ville dette ikke falle meg inn i mine mest fordrukne stunder, da estetikk er grunnleggende viktig for helsen. Men ser vi på hva byens blomster har kostet kommunen velger jeg å plukke et tall fra den luft som ligger rundt meg. For om lag 40 000 kroner vil jeg sette vedd på at du kan få kjøpt alle byens utplantede, kommunale blomster. Videre vil jeg se på hvor mange pasienter som ville fått ny sengeplass for dette beløp årlig. Legger man velviljen til; i høyden èn. Her kniper du dog hardt om din pung, Fremskrittsfut, for penger til sykehus har du ikke å unne noen! Skatter har du for lengst dømt dit pepperen vokser! Hvilke mengder syke og bedervede sjeler vi ville fått av å fjerne livets symboler fra parken, er også uvisst!
Det er viden kjent at blomster setter mennesket i kontakt med den naturlige skjønnhet, slik Iris knytter sammen mennesker og guder i den gamle verdens riker. Der blomsten spirer, flyter varmen varmende fra hvirvlende vinder, og bienes brumling beroliger barmhjertig sjelens sedvanlige smerter. Ville og betagende, noen endog giftige, men alle akk så nydelig yndige i sin fysiske fremtoning! Khloris, de greske helters blomegud, fødte Nestor den store i en blomsterengs skjød og i blomstenes evige navn. Grekerne skjønte nemlig blomsten og vårens uvurderlige verdi, og dens potente helende makt. Det er synd du ikke vil dele vår festskål i parken, herr Johansen, for den er storslått og lykkelig, men slett ikke ødslende!
En festskål – til hvilken pris?
Knut Andersen tar til orde for en grunnleggende ukritisk hyllest av byens kommunale forvaltning i sitt innlegg her i avisen, ”En rettmessig festskål! (sic!)” den 14. juni. Etter å ha blitt eksponert for dette ordkløyveriet er det vanskelig å si om man bør gråte, eller kanskje heller le. Hårreisende er det okke som.
Hvor skal en begynne? Andersen tar på seg skribenthatten, eller rettere sagt nisselua, trekker den godt ned i øynene, og legger i malende ordlag ut om den saftige smaken av de overmodne fruktene som er vår velferdsstat. For ingen kan vel være uenig at det er velsignelse å kunne tylle i seg rødvin i naturskjønne omgivelser i den folkekjære Søndre Park, gjerne med en pretensiøs og vanskelig tilgjengelig diktsamling på lomma. Dette er livet for en enkel kunstnersjel. Men hvor lenge var Adam i Paradiset?
For det er betegnende for Andersens type at man er 100 % ute av stand til å anerkjenne de grunnleggende, undertrykkende mekanismer som ligger under og trykker sin klamme klo rundt systemet som muliggjør en slik luksus. Sagt på godt norsk; Hva betaler kjerringa for grauten? Gode borgere og ærlige mennesker (meg selv inkludert) er de uskyldige ofre for landeveisrøveriet som sosialistene ynder å kalle skatt. Hvor er den personlige valgfrihetene i dette? Jeg har aldri gitt mitt samtykke til denne ødslingen med Ola Nordmanns hardt opptjente midler. Kanskje burde Andersen ha tatt seg en pilegrimsferd og valfartet to kvartaler opp gata fra sin sommerlige idyll i parken. Det ville nok garantert fått de vinglade voktere av høykulturen til å sette sin festskål i vrangstrupen. For på byens sykehus er det ingen kjære mor og slettes ingen dans på offentlig betalte roser!
Samfunnets svakeste og mest utsatte grupper går for lut og kaldt vann og sover på korridorer, i den såkalte velferdstatens flaggskip, det offentlige sykehus. Men parken derimot, den skal få ubegrensede midler. Kort sagt: Høl i huet. 40 år med arbeiderparti-hegemoni er nok, forandringer må komme, og det litt brennfort.
Noe å tenke på i forkant av det kommende valget…?
Ivar Johansen, Lillehammer
Yes, en flott artikkel med de mest bedagelig unyanserte faktabetraktningene jeg har sett på en stund. Jeg har alltid respektert artikler som konsekvent siterer deler av setninger, uten en eneste referansen til hvor helheten ligger. De er faktisk like interessante og troverdige som sitater bak filmcovere ("...utrolig!" -VG, "...grensesprengende på flere nivåer..." -Dagbladet osv.).
Nå skal jeg ikke si at jeg synes de revolusjonære dødsstraffene Castroregimet innførte er spesielt sjarmerende trekk ved regimet, men de er dog relativt uskyldige sett i sammenheng med verdens forøvrige historie. Tallene 400-500 henrettelser er sitert direkte fra amerikanske, kjente antikommunistiske økonomiprofesorer. De fleste historikere opererer med tall mellom 200-250. Uansett er ikke tallene så viktige i seg selv, men de demonstrerer forfatterens vilje til å hente from mer eller mindre useriøse fakta/synspunkter. Det som derimot er viktig å få frem, er hva slags folk som ble henrettet. Hvis du, Ole, føler for å stille et forsvar for batistaregimet som et lovlig og etisk regime, feel free. For enkelhets skyld antar jeg at du ikke vil gjøre dette. Selv om rettsakene mot disse batistarepresentantene vil bli sett på som mangelfulle i dagens, vestlige rettspraksis, er de faktisk grunnet i et forsøk på å dømme korrekt mann for korrekt synd (korrupsjon, drap, tortur, generelle brudd på menneskerettigheter, mafiavirksomhet osv.). Sett i lys av at dette skjedde under en omfattende og militær/politisk/sosial revolusjon mot et regime som hadde mektige støttespillere (USA og den amerikanske/Cubanske mafiaen f.eks.) kan ikke middlene sees på som overhode ekstreme når man ser til storts sett alle andre frigjøringskamper foretatt i verdens historie (Tatchers kompis Pinochet hadde f.eks. en god sum på 3000 drap uten rettsak på sin CV, uten at jeg personlig vil definere dette som en frigjøringskamp).
Så, i den grad du vil kalle Che et monster basert på dette vil vel bli en subjektiv definisjonssak. Store deler av Statene vil vel måtte defineres som monstrøse i samme definisjon, noe jeg forsåvidt kunne vært enig i. Videre synes jeg det er festlig å gi Che ansvar for avgjørelser som hadde bred folkelig støtte blant den Cubanske befolkningen (spesielt) på den tiden. Men krig/revolusjon og fredstid er dog ganske forskjellige settinger.
Artikkelens ønske om å definere Che som maktgal er også en smule provoserende. Che sa selv opp sin stilling som industriminister (i det kommunistiske parti en mektig possisjon vil jeg erbødigst tippe, dog desverre ikke vite) for å stille som militær leder i div. revousjoner i blant annet Kongo og Bolivia. Igjen er ikke dette ikke like gloriøse stillinger som de kan høres ut som. En pre-revolusjonær leder har stort sett ikke så mye makt, og kampen i fronten er alt annet enn farlig (noe hans død i Bolivia er et noe trist bevis på). Personlig har jeg ikke vanskelig for å stemple Guevaras motiver som relativt idealistiske og oppriktig velmenende. Igjen, om du vil klassifisere kommunisme eller sosialisme som alt annet enn velmenende, må jeg minne om at dette igjen blir en annen debatt.
Måtte du slippe å bli utsatt for flere nyanserte syn på diktatorer og håpløst desillusjonerte, universitetsutannede, mastergradflashende bedrevitere i fremtiden!
Sigurd says:
ang stedet du har endt opp på?
Sigurd says:
leste blogen, virker jævlig..
Anders says:
jeg er ikke der naa
Sigurd says:
kk
Anders says:
var bare paa gjennomreise
Anders says:
men det var jaevlig
Anders says:
jeg gikk ned gata for aa ta ut penger, noe jeg var plent nødt til pga. bussen
Sigurd says:
hehe, det eneste bildet du posta var av en boms og alkoholiker, og ellers at du er gretten på faren din.. gode vibber
Anders says:
og en gjeng folk sto paa siden av gata og fulgte meg med øynene
Anders says:
og plystrer etter meg
Anders says:
som om jeg var en blond skjøge ute paa tur
Anders says:
trodde jeg skulle miste pengene, passet og blomsten min
Sigurd says:
altså når jeg tenker tilbake på berlin så kan jeg si you and me both..
Sigurd says:
ble vekket på et toalettgulv i en av båsene, i en liten pøl av kloakkvann, med et el annet dritt på ansiktet. klokken var tolv om dagen, og vaskedama er i godt humør for at jeg er i live i det hele tatt.
Sigurd says:
husker ingenting fra de siste 6 timene..
Sigurd says:
husker bare at jeg hade snakket med en veldig veldig transe, og at en del homser hadde befølt meg pådansegulvet, og at jeg plutselig ble vilt sløv....
Sigurd says:
prikken over ien var at mens jeg gikk ut av den snuskete teknoklubben, mildt sagt bettuttet over hele situasjonen, med en klissvåt tskjorte og ukjent substans på siden av ansiktet, så komer det faen med enda en homse og skal prøve å sjekke meg opp.
Sigurd says:
jeg sier så klart plent nei, men klarer ikke å virke helt alvorlig, så angstfylt og mildt sagt jævlig som jeg føler meg
Sigurd says:
fyren følger etter meg og hopper faen meg inn i taxien min også... po
Sigurd says:
enget er jeg kan ikke tysk og taxisjåføren kan ikke engelsk, så mens jeg prøver å formidle at homsa i baksetet ikke er med i følget mitt, sier homsemannen det motsatte på tysk.... jeg har på følelsenm noe i dur av "han leker hard to get"
Sigurd says:
så der sitter jeg, på hjem fra berlins skitneste nattklubb, med vill angst for hva som har skjedd på den doen, og så fortsetter for pokker homsa fra baksetet å beføle meg på den kloakkvanngjennomtrukne tskjorta mi. jeg trekker meg så klart lengst mulig bort fra ham, som et brent barn.
Sigurd says:
til sist skal han heldigvis av - så klart etter et siste forsøk etter å dra meg med seg.
Sigurd says:
må innrømme at jeg har blitt litt homofob - har hvertfall fått en klar frykt for homser - etter berlinturen