Werner

Fra db.no:

Jan Werner følte livsstilen hindret ham i å bli akseptert i kirken.

PÅL NORDSETH

Onsdag 31.10.2007, 09:19, oppdatert 11:20

(Dagbladet.no): Det var komplisert for Jan Werner Danielsen å være kristen og tiltrukket av menn, går det fram i faren Thor-Egil Danielsens biografi om sangeren som døde 30 år gammel i september i fjor.

Jan Werner ba ofte, snakket med Gud før konsertene og hadde «en sterk tro på noe som var større enn ham selv». Han ønsket å bli med i en kristen menighet, men følte at den seksuelle legningen og livsstilen var et hinder.

Kjærestene hans var både gutter og jenter, og noen ganger hadde han flere kjærester samtidig. Skillet mellom ansatte, venner og kjærester ble utvisket, og vanskelige forhold, trekantdramaer og intriger ble ofte konsekvensene.


Preget livet
Ifølge Thor-Egil Danielsen preget den uavklarte seksuelle legningen livet til sønnen. De stadig omskiftelige parforholdene førte blant annet til at sangeren, som egentlig drømte om familie, barn og et fast hjem, bodde ni forskjellige steder på 12 år. Han oppsøkte homosteder, men ville ikke bli gammel sammen med en mann.

Det sto i strid til idealet om å etablere en barnefamilie.

Kirkepolitisk talsmann i Landsforeningen for lesbisk og homofil frigjøring (LLH) og studentprest på BI, Nils Gøran Riedl, bekrefter at det fortsatt er mange homofile som møter fordommer i kristne miljøer.

- Debatten som har vært i Den norske kirke har gjort at det er mindre behov for egne samlingssteder for homofile kristne. De finner seg i stadig større grad til rette i sine lokale menigheter. Men i mange frikirker, katolske menigheter og konservative kristne organisasjoner er det problematisk å leve åpent.

- Noen steder møter man en forkynnelse som er destruktiv og svært negativt fokusert i forhold til homoseksualitet. Istedet for å se på det som en ressurs i livet, fremstilles det som et etisk problem, en sykdom og direkte synd, sier han.

Jan Werner var bodde en periode sammen sin faste korsanger Maria Merethe Trøan, og fikk «et slags kjæresteforhold» til manageren Febe Rognstad.

I tillegg hadde han guttekjærester, som elektrikeren Oddvar som han hadde et av- og på- forhold til i 2002-2004 før begge fikk seg jentekjærester, og Steinar, som han traff i 2005 og flyttet sammen med.


Gikk galt
«Alle rundt Werner opplevde dette som at han nå hadde akseptert sin legning og truffet den rette. Men også denne gangen skulle det gå galt. Det var nok mest fordi det fantes for mange venner og venninner i Werners privatliv.

De la beslag på ham på en måte som han ikke kunne takle. Han greide aldri å skjære gjennom og sette grenser mellom vennskap, kjærlighet, jobb og følelser», skriver Thor-Egil Danielsen.

Sin siste nyttårsaften endte Jan Werner med å flykte fra festen han arrangerte, fordi det endte med «bataljer» da alkohol ble tilsatt den konfliktpotente blandingen av venner, kjærester og tidligere kjærester.


Fant alkohol på vannflaskene
De kompliserte forholdene oppgis i biografien å være en hovedårsak til at Jan Werner opplevde stadig sterkere angstanfall, som han tød til alkohol for å døyve.

Drikkingen gikk ut over evnen til å gå på scenen, og avlysninger ga sangeren et frynsete rykte hos konsertarrangørene og bidro til de økonomiske problemene som tynget Jan Werner store deler av hans profesjonelle karriere.

I 2006 var økonomien elendig etter flere år med uventet restskatt, dårlige resultater i produksjonsselskapet Eriksen Werner, og en dyr livsstil der dyre middager var de eneste gangene sangstjernen viste seg ute blant folk.

I den samme perioden fant ofte apparatet rundt ham alkohol på vannflaskene han hadde med seg. Likevel så ikke familien på ham så mye som alkoholiker, som en person som slet med angst og brukte alkohol som medisin.

Dagen etter han døde, hadde Jan Werner avtalt å møte en gutt fra Rogaland som hadde truffet på nettet og blitt tiltrukket av. I 14.30-tiden den 29. september låste imidlertid manager Febe seg inn i leiligheten og fant ham død. Obduksjonen viste høy morfinkonsentrasjon, men ga ikke opplysninger som tilsa at det var en selvpåført årsak til at hjertet stoppet. Det var heller ikke alkohol i blodet.

Jan W slik vi alle kjente han...
R.I.P

"Engelske fans klarte ikke å holde tårene tilbake etter finaletapet"

Jeg stoler blindt på staten

Janne Haaland Matlary skriver i lørdagens Aftenposten (29 sept) at nordmenn «Stoler blindt på staten». Videre problematiserer hun dette ved forskjellige vinklinger som f.eks. at det er et svakhetstegn, mangel på pluralisme og usunt for demokratiet. Innlegget føyer seg inn i rekken av skriverier over dette, liberalistenes yndlingstema. La meg få snu problemstillingen hennes litt på hodet; hvorfor er det galt at staten har stor tillit? Selvsagt ville det vært alle liberalisters drøm om staten hadde vært skydd som pesten, slik «folk fra tidligere kommunistiske land» gjør. Men akk, slik er ikke virkeligheten.
Personlig vil jeg påstå at det er et gode at staten nyter stor tillit. Nylig har vi fått danske rapporter som bekrefter hvor mye sosial kapital har å si for den skandinaviske modellens suksess. Her blir det spesielt trukket frem at tillit til hverandre og staten er nøkkelfaktorer. Videre tror jeg ikke statens store tillit er et resultat av årtider med propaganda har lullet oss inn i en sløv, dyp, ukritisk statssøvn. Mange av oss har tydeligvis erfart at staten har hjulpet oss og at vi får igjen resultater for skattepengene vi putter inn. Derfor har jeg lyst til å spørre Matlary; hva slags motmakt vil hun ha til staten? Sterke, privateide bedrifter som har så stor innflytelse at de kan trosse staten? Organisasjonen «Folket mot staten» som kan spenne bein for staten når den gjør noe organisasjonen ikke er enig i? Det er mulig jeg ror på dybt vann her, men jeg mener fortsatt bestemt at statsviter Matlary burde begrunne litt mer konkret hva hun ønsker seg. Hun trekker frem demokratiet som permanent uenighet, og prøver å sette dette i konflikt med at staten har høy tillit. Men staten er ingen entydig makt, den er underlagt folkevalget. Og hvis Matlary mener demokratiet i Norge er vaklende, mener hun da at vi finner bedre modeller andre steder?
Det er også endel av Matlarys underpunkter jeg ikke helt tar meningen med. Satsfinansierte samlivskurs mener Matlary tilsynelatende er et sykdomstegn. «Kan ikke folk lenger klare de mest private av alle private oppgaver?». Nei, tenk, det klarer vi faktisk ikke! Det finnes heller ikke noen gylden samlivstid der folk klarte dette automatisk, slik Matlarys «lenger» impliserer. At staten går inn og finansierer dette er selvsagt diskutabelt, men kan knapt kalles et sykdomstegn. Foreldres ansvar for barnets skolegang er dog kanskje det grimmeste eksempelet. Stort sett når barn blir dratt ut av skolen, i land som tillater dette er det for å gi disse ungene en ganske radikal utdannelse, uten særlige kritiske innslag fra omverdenen. Selv i USA er det faktisk ingen «selvsagthet» at foreldre skal få utdanne barna sine selv, på grunn av de drastiske utslagene dette får for barnas virkelighetsoppfattelse. Man burde åpenbart diskutere det allmenne pensum i skolene, men trekke barn ut derfra er ikke noe foreldre skal ha udiskutabel rett til.
Det jeg egentlig leter etter i Matlarys tekst, er den konsise begrunnelsen for at den skandinaviske tilliten til staten er et tegn på at noe er galt, uten å først definere tillit til staten som noe galt i seg selv. Er det virkelig en utbredt frykt for å kritiere staten i Norge? Dessuten synes jeg bildet av gode, gamle bestefar stat vandrende rundt i vår alles blomsterhage, er et ganske koselig bilde.