Jeg stoler blindt på staten

Janne Haaland Matlary skriver i lørdagens Aftenposten (29 sept) at nordmenn «Stoler blindt på staten». Videre problematiserer hun dette ved forskjellige vinklinger som f.eks. at det er et svakhetstegn, mangel på pluralisme og usunt for demokratiet. Innlegget føyer seg inn i rekken av skriverier over dette, liberalistenes yndlingstema. La meg få snu problemstillingen hennes litt på hodet; hvorfor er det galt at staten har stor tillit? Selvsagt ville det vært alle liberalisters drøm om staten hadde vært skydd som pesten, slik «folk fra tidligere kommunistiske land» gjør. Men akk, slik er ikke virkeligheten.
Personlig vil jeg påstå at det er et gode at staten nyter stor tillit. Nylig har vi fått danske rapporter som bekrefter hvor mye sosial kapital har å si for den skandinaviske modellens suksess. Her blir det spesielt trukket frem at tillit til hverandre og staten er nøkkelfaktorer. Videre tror jeg ikke statens store tillit er et resultat av årtider med propaganda har lullet oss inn i en sløv, dyp, ukritisk statssøvn. Mange av oss har tydeligvis erfart at staten har hjulpet oss og at vi får igjen resultater for skattepengene vi putter inn. Derfor har jeg lyst til å spørre Matlary; hva slags motmakt vil hun ha til staten? Sterke, privateide bedrifter som har så stor innflytelse at de kan trosse staten? Organisasjonen «Folket mot staten» som kan spenne bein for staten når den gjør noe organisasjonen ikke er enig i? Det er mulig jeg ror på dybt vann her, men jeg mener fortsatt bestemt at statsviter Matlary burde begrunne litt mer konkret hva hun ønsker seg. Hun trekker frem demokratiet som permanent uenighet, og prøver å sette dette i konflikt med at staten har høy tillit. Men staten er ingen entydig makt, den er underlagt folkevalget. Og hvis Matlary mener demokratiet i Norge er vaklende, mener hun da at vi finner bedre modeller andre steder?
Det er også endel av Matlarys underpunkter jeg ikke helt tar meningen med. Satsfinansierte samlivskurs mener Matlary tilsynelatende er et sykdomstegn. «Kan ikke folk lenger klare de mest private av alle private oppgaver?». Nei, tenk, det klarer vi faktisk ikke! Det finnes heller ikke noen gylden samlivstid der folk klarte dette automatisk, slik Matlarys «lenger» impliserer. At staten går inn og finansierer dette er selvsagt diskutabelt, men kan knapt kalles et sykdomstegn. Foreldres ansvar for barnets skolegang er dog kanskje det grimmeste eksempelet. Stort sett når barn blir dratt ut av skolen, i land som tillater dette er det for å gi disse ungene en ganske radikal utdannelse, uten særlige kritiske innslag fra omverdenen. Selv i USA er det faktisk ingen «selvsagthet» at foreldre skal få utdanne barna sine selv, på grunn av de drastiske utslagene dette får for barnas virkelighetsoppfattelse. Man burde åpenbart diskutere det allmenne pensum i skolene, men trekke barn ut derfra er ikke noe foreldre skal ha udiskutabel rett til.
Det jeg egentlig leter etter i Matlarys tekst, er den konsise begrunnelsen for at den skandinaviske tilliten til staten er et tegn på at noe er galt, uten å først definere tillit til staten som noe galt i seg selv. Er det virkelig en utbredt frykt for å kritiere staten i Norge? Dessuten synes jeg bildet av gode, gamle bestefar stat vandrende rundt i vår alles blomsterhage, er et ganske koselig bilde.