I helga var jeg og et par venner ute paa eventyr igjen. Denne gangen var destinasjonen Ozogochene, en gruppe innsjoer som ligger paa rundt 3500 meter. For jeg begynner paa historien maa jeg inntrodusere dere for deltagerne;
Johnnie Walker's Black Label:
En whisky som er dyr selv her i Ecuador (37$), men naar den baeres opp og ned flere tusen hoydemeter faar den en forlokkende smak av ambrosia og
styrkedraaper. Svopet i ull og svette, og skjult dypt nede i sekken min var dette ekspedisjonens underliggende motor. Kan ogsaa brukes til desinfeksjon *kremt*.
Natan: Legestudent fra Los Angeles, med ustoppelig appetitt og sans for ukjente loyper. Jobber som tennisinstuktor og surfer naar bolgene er modne. Er ikke like begeistret for kaffe som undertegnede, men fikk allikevel bli med paa turen.
Kay: Litteraturstudent (spesialisert i spansk litteratur) fra Chicago. Med sommerjobb som "Camp instructor" og "whisky by the fire" som hobby var hun primus motor for rekrutering av turens dyreste deltager. Ellers snakker hun flytende spansk og endel "indigenous", vaart innpass til alle sosiale goder vi not under turen. Innfodte blir underlig nok ofte veldig medgjorlige naar man har med seg en blond jente i shorts...
Turen startet grytidlig klokken 0600 etter et par timer i buss fra Riobamba, et stykke sor for Quito. Maalet; det lille tettstedet Atillo. I praksisk bare 10 hus og et orretsoppdrettsanlegg. Her kjoper vi fire orretter og et par knipper baalved.
(Bildet: Kay og Natan med fersk fisk og ferskt humor)
Etter aa ha pakket litt om setter vi kursen for fjellet. Planen var aa stige rett opp 900 meter for saa aa folge en fjellrygg forbi en sump. Dette var selvsagt enklere sagt en gjort. Etter aa ha steget de 900 meterne blir vi overasket av uhyre tett taake og sterk, kald vind. Dette gjor kartlesning uhyre vanskelig.
(Bildet: Mr. Flowers, for taaken forgriper seg paa oss.)
(Kartet vi bruker maatte vi forovrig kjope fra det militaere institutter for kart i Quito og var sist oppdatert i 1990. Lite oppdatert pga. Ozogochene ligger relativt ode til, uten saerlig mye turisme). Etter aa ha fulgt ryggen et lite stykke skjonner vi at det er haaplost og prover aa gaa ned i sumpen under taaken. Dette gir oss derimot ulempen av aa maatte stige opp og ned 4-5 hundre meter hver gang vi moter en ravine. Dessuten tykner taaken til etter hvert som vi kommer lenger innover i fjellet. Tingene blir ikke bedre av at skoene vaare er klissvaate pga. sumpen vi naa blir nodt til aa krysse regelmessig. Whiskyen synes med et som vaart eneste lyspunkt.
(Bildet: Fjell, under taaken)
(Bildet: Mere utsikt under taaken)
Vaart maal er aa komme oss lengst inn i dalen for aa finne et pass paa 4100 meter (Passet forte gjennom topper paa 4400 meter, fjellene mot vest, dit vi hadde tenkt oss, kunne bare by paa stup og raviner. Ergo var passet alfa omega for oss) Det hele ble en triller i det taaken skjulte passets posisjon. Igjen maatte vi stige opp og ned flere ganger for vi fant passets egentlige posisjon. Naar vi forst fant det, however, var gleden endelos.
(Bildet: Passet, endelig! Nu dopt; "The Devils cleavage")
Det medtatte skiltet markerer inngangen til omraadet rundt lake Ozogoche, bakpaa er det nu tagget med "Anders H, eid". Hoyden, 40-50 kg sekkene (fakta trukket i tvil, rettes til 35-40 kg etter lang diskusjon. Hermetikk og vann utgjor mesteparten av den sekken!) og de litt over 2000 effektive hoydemeterne vi hadde tilbakelagt hadde gjort kraftige innhugg paa reservene og synet av den andre siden fortonet seg som himmelrik paa samtlige. Ikke for det, innsjoen var virkelig nydelig. I folge lokalbefolkningen ble oyene i disse innsjoene brukt som fengsler av Incaene, og de som provde aa svomme vekk druknet hurtig i det iskalde vannet.
(Bildet: Deler av lake Ozogoche)
Etter en hurtig nedstigning finner vi oss en fin teltplass ikke alt for langt unna vannet. Vi rekker akkurat aa sette opp camp for morket og vinden innhyller oss. I ly av teltet griller vi fersk orret i glorne og triumferer over den tilbakelagte turen. Gleden er desverre kortvarig da vi kort tid etterpaa faller i dyp koma inne i teltet.
(Bildet: Baal, fisk og whisky)
Dagen derpaa holjregner det og vinden har tatt seg opp. Siden vi har planlagt god tid og baaret umenneskelige mengder mat bestemmer vi oss for aa holde oss i teltet hele dagen og se om vaeret bedrer seg, noe det selvsagt ikke gjor...
(Bildet: Vi hadde 5 min. med sol, akkurat nok til aa tomme en halvflaske rodvin.)
Festlig nok hadde Natan (til vanlig helsefreak) tatt med seg tre Habanos i all hemmelighet. Disse skapte en god stemning, godt hjulpet av at solen glotter frem.
(Bildet: Hemmelig vaapen, ikke bare for Bill Clinton)
Dagen derpaa pakker vi sakene og gaar, fortsatt i holjregn, til naermeste tettsted. I det vi ankommer de faa bebodde hyttene paa den andre siden av innsjoen spor vi etter en bil. Det viser seg at vi er latterlig heldige. De innfodte skal nemlig delta paa en filminntpilling, og blir hentet om en halvtime (!!!). Hadde ikke vi kommet AKKURAT den halvtimen vi kom maatte vi ha gaatt 14 ekstra km. inn till Tortoras.
(Bildet: De virkelige Incakrigerne, nu ikke like fryktinngytende og blodtorstige.)
Bakpaa lasteplanet til en pickup kunne vi nu nyte fjellene in motion. Trukken var en smule overfyllt, og vi fikk tid til aa sosialisere litt med den innfodte. Det viser seg at selv de eldste av de innfodte hadde en utsokt sans for pubertalt/vulgaer humor, og vi kom derfor godt overens!
(Bildet: Et lurt glis etter en ufin spok)
Etter aa ha ventet noen timer faar vi haiket oss med paa en ny puickup som tar oss hele veien til Riobamba. Derfra tar vi bussen hjem til Quito, mitt andre hjem her i fjellene.
(Bildet: Happy Campers)
Etter aa ha faatt smaken paa camping her i indianerland vurderer jeg aa utvide besoket mitt en smule og vente med Mexico/Guatemala. Spesielt siden jeg naa foler meg mer og mer kjent her i Quito. I morgen skal jeg utforske et lagersalg for ullvarer i utkanten av byen, jeg vil anta at mere campingutstyr vil bli handlet her.
Sorry for alle skrivefeil, men jeg har ikke tid/gidd til rettskrivning.
Hasta luego,
Andres
