Sveinung

Nu er jeg skribent i Ombul, linjeforeninga Omegas egen bulletin, og vil prøve å få posta noen av tekstene jeg leverer inn. Her er noen som jeg tror blir debutten min. Dette er beskrivelsen av Jon Sveinung, felles skribent, i neste nummer av Ombul. Feedback ønskes!
(Sorry, bøffa konteinerintroen din Jay ;)

Jon Sveinung H*** f. 1982

Det er vanskelig å si noe sikkert om hvor Jon egentlig stammer fra. DNAprofiler tilsier at han er en litt utradisjonell blanding av polsk bondeett og dansk adel, med et hint av Burmeser. Det vi vet er at han ble funnet alene i en kontainer med dansk bogskinke, smuglet inn fra Gedansk en gang på tidlig 80-tallet. Etter noen forgjeves forsøk på å finne opphavet, satte politiet den forfjamsede lille pjokken i et lite barnehjem på Tysse, like utenfor Bergen. Her vokste han opp med kallenavnet «Zloty», sansynligvis fordi dette var det han forlanget for å vise «fanten» sin. For som han alltid poengterte; «Det er ikkje lett å slutta når fantestaven er varm i handa!», på en litt brokete Bregenser med et tydelig lavpolsk preg.
Da Jon ble gammel nok startet han ved Montesorryskolen i Hammerfest. Her ble han sterkt preget av både den nordnorske naturen og Montesorryskolens filosofi. Senere i livet har Jon alltid vært snar med å hente frem små, underfundige Montesorry-bemerkninger. «Det hæsten ikke skjønne, nyt kjærringa godt av!» og «Når griskuken ligg dauslengt i vassen, da får bonden hug på å kjela med fantestaven!» er klassiske eksempler. Jon prøvde seg også som sekkepipeblåser, men fikk klar beskjed av mentoren sin, Kalle i djupskogen, at dette ikke var fremtiden hans. Utenom musikken hadde Sveinung et godt øye for litteratur, og Hamsund ble et naturlig forbilde med sine lyriske naturbilder og suspekte ideologi.
Etter fullført videregående satte Jon kursen for Trondheim, og det er her vi kan endelig begynne å finne håndfaste fakta om personligheten Sveinung! Første gang jeg møtte Jon ravet han full gatelangs i Elgsetergate mens han sitterte høyt og aggressivt fra «Pan». På et noe snøvlete Tromsøbergensk ropte han; «Vaaren var vel også kommet til mig og mitt Blod banket til sine Tider likesom av Fottrinn, for Faen! I Har ingen Peiling, eders Engelskmenn er Fascister!», mens sikkel sprutet over ansiktet mitt. «Nordlandssommerens evige dag skal I faenmeg TA EDER I AKT!», og med et halvkvalt «hyyyyl» svimte av i en haug med tomflasker.
Etter å ha dratt Jon klynkende inn i leiligheten til en kompis bekjente han gråtkvalt at han «nu het «Den Gaadefulde» og at han var blitt poet. Dette var starten på et tett og vartm vennskap mellom Sveinung og undertegnede. De faderlige følelsene blusset opp i meg og jeg tok ham til meg som min egen sønn og beste kamerat. Jeg lot ham bo på gangen i kollektivet mitt, og jeg viste ham Eulers og Euclids gleder. Titt og ofte kunne man se han sitte bøyd over tykke bøker i oppgangen fordypet i diophantiske ligninger mens han mumlet usammenhengende sitater fra lenge glemte Hamsundverker.
Etter en vår med intens fordypning, følte jeg at Jon var klar for universitetet, og det er slik dere har møtt denne hjertevarme skapfeasciten! Han kan kanskje virke noe brautende og framfynt, men om dere behandler ham med medynk og tålmodighet, vil du oppleve en personlighet du sent vil glemme! Uten å nøle kan han sammenligne deg med Victoria, Inger eller en annen Hamsundsk skikkelse, mens han gir beinet ditt en helhjertet klem. Bare husk, Jon har ikke hatt en lett oppvekst. Konsekvensen av dette har vært et sett noe tynnslitte nerver og utseendemessige komplekser, derfor oppfordrer jeg alle til å behandle Jon med stor respekt, medynk og varsomhet. På forhånd takk!

Signert Anders H