"Your lover's fat mickey..."

I lengere tid har jeg gått med en byrde i mine tanker. Personer med anbefalinger viss jeg setter meget høyt, har snakket flatterende om boken "Ulysses" av James Joyce. Min byrde består i at jeg prøvde å lese denne boken en gang i svunnen tid, men klarte ikke å komme forbi side hundre uten å tape interesse. Dermed ble hele prosjektet håpløst. Nylig har et raptus av leseiver kommet over meg og jeg har på ny besluttet å gjøre et forsøk på å belese boken. Min gode venn "Joy" vil forhåpentlig danne min bedre halvdel i en slags lesering.

Hvor stort tror dere ikke mitt sjokk var da jeg diskuterte boken og ble gjort oppmerksom på Joyces` mer intrikate skivekunst!? Grisete brev med nesten støtende og vulgære setninger. Disse brevene skrev han til sin utkårede, og svarene var av samme type. Støtende..

To Nora:

"My love for you allows me to pray to the spirit of eternal beauty and tenderness mirrored in your eyes or fling you down under me on that softy belly of yours and fuck you up behind, like a hog riding a sow, glorying in the very stink and sweat that rises from your arse, glorying in the open shape of your upturned dress and white girlish drawers and in the confusion of your flushed cheeks and tangled hair."

For en gris av en forfatter. Jeg ynker meg.

"Tired of lying under a man one night you tore off your chemise violently and got on top of me to ride me naked. You stuck my prick into your cunt and began to ride me up and down. Perhaps the horn I had was not big enough for you for I remember that you bent down to me face and murmured tenderly "Fuck up, love! Fuck up, love!"

Denne mannen hadde fått meg på kammerset, umiddelbart! Skamløse irer...

"My sweet little whorish Nora I did as you told me, you dirty little girl, and pulled myself off twice when I read your letter. I am delighted to see that you do like being fucked arseways. Yes, now I can remember that night when I fucked you for so long backwards. It was the dirtiest fucking I ever gave you, darling."

For ekstra effekt, her har du et eksempel på høytlesning av "Finnegans Wake", stemmen tilhører Joyce selv...

Tenk deg den stemmen uttale:
"I wish you would smack me or flog me even. Not in play, dear, in earnest and on my naked flesh..."

I swoon with ecstatic joy!

Jeg skal utvilsomt følge bedre med neste gang jeg leser Ulysses...

"Eli er ærlig!"

Min forakt for folkelighet blir daglig foret av mediene. Eli Hagens nye biografi er et slikt tema. Ikke for det, biografien er helt klart på sin plass, men alle holdningene som blir blottlagt som følge av en slik bok er forstemmende.

Ok, ikke bare forstemmende. En god del kan man også more seg over!

"Alle burde lese denne boken! Dette er sannheten!"
- Ukjent, folkelig innehaver av sannheten til Redaksjon en.

Bibelen og "Profet i eget land", to bøker av samme slag!
Det er godt å vite at vanlig folk på gata vet hva som EGENTLIG er sannheten. For som vi alle vet, politikerne har ikke peiling på hva de driver med!

"Eli Hagen har ingen injurierende kraft, og jeg registrerer at jeg er i godt selskap med de utskjelte"
- Willoch.

"Hallo!?! D e Eli sine følelsa og tanka!"
- Vel sagt av ukjent emo til Redaksjon en

"taking a pistol and a bag of nuts into the forest, feeding local squirrels and then shooting herself in the head"

Inspirert av Somethingawfuls egen selvmordsdiskusjon på The Goon doctor, Kontrabandens emofolk og hjemmetjenestens lystige hverdag.

For venner og bekjente; ta det helt med ro, dette er ikke hint, hint. Temaet appellerer til meg på samme morbide måte som inkontinens, sedativer og markedsliberalisme. Denne posten reflekterer heller ikke sinstilstanden min, men utrykker bare at jeg har et føkka utvalg av interesser.

"I love walking in the rain because nobody knows Im crying"
- ukjent emo

Vi starter vårt dypdykk på Suicideforum.com, the place to be for alle som lar seg fascinere av slipsgalger og lite moderat pillemissbruk. Historiefortellerens subforum er som vanlig den mest interessante. Kynisk som jeg er, faller øynene mine først på:

"ads by Google

Pani Attacks:
A new trick to end
panic attacks before
they begin!
www.panicportal.com"

Nuvel, sleeper82 forteller oss en rørende historie om et badekarselvmord gone wrong.

Zurkhardo kommenterer like etterpå:

"Beautiful story. Your a true example of the beauty of life, especially when one realizes it through such an event. Thanks for sharing =)"

shane472 prøvde piller og booze, leveren hans taklet det like dårlig som psyken hans.

Dakrest Wolf:
"...you need to stop taking the Tylenol. I know how hard it is, hell I'm being a total hypocrite here..."

Jeg skal ikke henge ut mennesker som sliter, men her har vi eksempler. En slags awkward look på fenomenet. The everyday of a suicidal.

Wikipedia har en ganske poetisk take på handlingen.
F.eks. Adam Fultons selvmordsbrev gir oss inside tanker på hva føkka straffeforhold og politi som er villige til å gå over lik for a fange en forbryter kan føre til.

"There are many reasons why i must kill myself, rather than face hard labor in prison, or go on the run. I am too weak to make it in prison, and have too many mental problems. They would eat me alive in there. I would die of AIDS quickly and painfuly. Also it would be hell because of my sleeping disorders, which have ruined my life many times over (ARMY, Job Corps, Roommates) I am a loner by default and behind bars one is constantly being harassed by predators. Suicide in prison is much too painful and ineffective."

Hunter Thompsons selvmordsdikt er harde greier.

"No More Games.
No More Bombs.
No More Walking.
No More Fun.
No More Swimming.

67.

That is 17 years past 50.
17 more than I needed or wanted.
Boring.
I am always bitchy.
No Fun -- for anybody. 67.
You are getting Greedy.
Act your old age.
Relax -- This won't hurt."
- Hunter


Marc Lépine, en seriemorder med 14 kvinner på samvittigheten sendte ut en liste på 19 feminister han hadde lyst til å
drepe, men som han ikke rakk før sitt eget selvmord.

Hmm, denne posten gikk fra lett mørk humor til noe seriøs. Jeg anbefaler å lese igjennom selvmordbrevene på Wiki, mye spennende. Arkiv for selvmordsbrev.

Tittelsitat: Wendy O. Williams

"My hand moves the pen"

NB: Denne posten vil bli redigert og få påfyll ettersom jeg har lest flere intervjuer og bøker :P

Inspirert av min nyeste ervervelse i bokhylla, "Saint Morrissey" fant jeg ut at jeg måtte skrive noen ord om denne ultraandrogyne antihelten. Steven Morrissey ble født og oppdratt i Manchester av en bibliotekarmor og hooliganfar. Under hans anonyme skoletilværelse isolerte Mozzer (hans infamøse kallenavn) seg totalt fra omverdenen. Med en narsissistisk filosofi om at kunsten var mer verdt en skolens og menneskemengdens harde realiteter rettferdiggjorde han dette og låste seg inn på rommet sitt. Der kunne han sitte ukevis av gangen uten å gå utenfor huset. Dette var ikke grunnet apati, den flittige maur Morrissey visste å aktivere seg selv. Stabler av bøker, filmer og popmusikk ble konsumert i kvalmende kvanta. Med Oscar Wilde som åndelig forbilde, og James Dean som en slags langdistansekjæreste og moteikon grunnla Mozzer The Smiths` litteratstil. Ofte skrev han også leserinnlegg i div. musikkblader og politiske tidsskrifter. Hans isolerte tilstand endte da han stiftet den første britiske fanklubben for "The New York Dolls". Bandets anti-kjønnsroller, "hetrosexuelle androgynitet" og "anarkistiske" stil fascinerte Moz intenst. Til slutt innså han også at popstjerne var den eneste måten han kunne klare å leve livet sitt på. Etter utallige misslykkede forsøk på å kontakte eksisterende, lokale småband, ga Moz halveis opp tanken.
En dag i 1981 ringer det på døren. På dørtrappen står den unge gitaristen Johnny Marr. Marr er på jakt etter en person som kan hjelpe han med lyrikken og vokalen i musikken hans. Morrissey slår til på stedet.
Dette øyeblikket er eksistensielt for alle som har et forhold til The Smiths. En grå søndag, på trappen til et slitt, falleferdig hus i et av Manchesters arbeiderstrøk, står en ung gitarlegende i skinnjakke. Ut kommer Mozzer, en litteraturnerd og outsider. Trøtt etter en uke med uavbrutt TV-titting, lesing av feministskrifter og popmusikk. Disse to har aldri sett hverandre før, men skjønner at de trenger hverandre for å ta et oppgjør med 80-tallets jævlig billige disco og DJkultur. Skulle jeg malt et episk, nasjonalromantisk bilde, ville dette vært motivet.

En av de første sangene Mozzer og Marr komponerer er "Hand in Glove", en genuin hyllest til hverandre, totalt rensket for ydmykhet!

"So, hand in glove I stake my claim
I'll fight to the last breath"

The Smiths er nu et faktum. Navnet er antagelig en hyllets til Patti Smith, samt ironisering over hvor "unormalt" bandet egentlig var (Smith er det vanligste britiske etternavnet). Selv hevder dog Moz sedvalig at navnet var ment til å bety så lite som mulig. Bandet og bevegelsen ble et korstog uten like. Dette på tross av at kvaliteten i stor grad ligger i lyrikken. Jeg skal ikke fokusere så mye på hva som skjedde i sin helhet i denne perioden, men heller ta for med litt om kontroversene og sangene som ble skapt.

"Morrissey is a woman trapped inside a man`s body"
- Tony Wilson

"Tony Wilson is a man trapped inside a pig`s body"
- Morrissey

Tony vist på bildet til høyre.


Moz har et herlig, føkka forhold til sex. Hans velkjente sølibat er om mulig et unikt standpunkt i moderne (ateistisk, vel og merke) musikkhistorie.

"She wants it Now
And she will not wait
But she's too rough
And I'm too delicate


Then, on the sand
Another man, he takes her hand
A smile lights up her stupid face"

The Smiths - Pretty Girls Make Graves

Nå skal det også sies at Mozzer kan "defineres" som "bifil". Men i Mozzers verden er kjønn et altfor ekstravagant tema til å kunne puttes i bås. Det er vanskelig å finne ut hvorfor han har dette standpunktet, da han nesten aldri kommenterer privatlivet sitt offentlig. Det kan virke som om hans egen narsissisme forhindrer han i å ha et romatisk forhold til noe annet enn fantasier, idéer og kunst. I Mozzers verden vil uansett Mozzer alltid være høydepunktet, og dermed finner han heller ingen likestilt partner. Antagelig døde hans eneste mulige livsledsager i en Porsche 550 Spyder på U.S. Highway 466 en gang i 1955. James Dean var om mulig, bare forbigått av Oscar Wilde, men her grenser vel forholdet altfor mye over til fantasier. En liten pekepinn gir han til magasinet Blitz i 1988

"Q: Is there any sex in Morrissey?
A: None whatsoever, which in it self is quite sexy"
- Moz

Det er dog mye enklere å forholde seg til personer Morrissey hatet. F.eks. Margaret Tatcher ("Margaret On The Guillotine") og dronning Elizabeth ("The Queen is dead").

"And so, I checked all the registered historical facts
And I was shocked into shame to discover
How I'm the 18th pale descendant
Of some old queen or other"

The Smiths - The queen is dead

"Margaret On The Guillotine", en relativt uskyldig og humoristisk hatelåt mot Tatcherregimet, endte med at britisk politi ransaket leiligheten hans og gjorde han til mål for en etterforskning der anklagen var mordforsøk på sistnevnte. Mozzer skapte også skandale dat han offentlig beklaget at IRAbomben som rammet Tory konferansen i 1984 ikke hadde klart å ta livet av statsministeren.

Han har også blitt kaldt rasist av enkelte onde tunger, men sitater á la; "I love Mexican people. They have great hair, great skin and great teeth." taler kanskje sitt?

*host*

The Smiths var for godt til å være sant, og det varte heller ikke lenger enn til 1987. Som Morrissey spår i slutten av "Hand in Glove"

"For the Good Life is out there somewhere
So stay on my arm, you little charmer

But I know my luck too well
Yes, I know my luck too well
And I'll probably never see you again"

Andy Rourke, bassgitaristen og tidligere venn av Marr, begynte skyte heroin en eller annen gang på midten av 80tallet. Dette førte han i konflikt med bandet. Spesielt Morrissey likte dårlig at Rourke ikke dukket opp på gigs osv. Det hele ble avsluttet da Rourke fant en lapp under vindusviskeren på bilen sin.

"Andy — you have left The Smiths. Goodbye and good luck, Morrissey."

Det var ikke bare Andys forhold til heroin som gjorde slutt på suksessen, men Marr skjønte at han alltid ville stå i skyggen av Mozzer som artist. Dette, samt lojalitet til Rourke gjorde at Johnny Marr sluttet i bandet og i effekt avsluttet The Smiths.

R.I.P

The Departed

Haleluja! Scorsese har talt, oh prais the lord allmighty! Til vanlig har jeg kunnet styre min begeistring for Scorsese. Ikke for det, jeg anså han som en dyktig håndverker og så kvalitet i filmene hans, men jeg ropte ikke hurra i kinosalen. Etter "The Departed" har dette forandret seg drastisk! En thriller unlike any thriller ever made! Slik situasjonen er nå vet jeg ikke engang hvor jeg skal begynne. Hva var det som gjorde filmen så hot? Var det Jackie`s tolkning av den looka lystforbrytern? Var det innslag av scotsk barmusikk i de korrekte scenene? Var det Vera Farmiga`s tøsete eleganse? Var det de hotte rumpeballene til DiCaprio? Det er jævlig vanskelig å være presis og on point her. Jeg for min del vil gi filmen terningkast 6 på grunnlag av mye behagelig banning og frekk dialog. F.eks. leverer Baldwin en nydelig provoserende wiseass ved navn Ellerby.

Ellerby: "Patriot Act! Patriot Act! I love the Patriot Act!"

Ellerby: "I'm gonna go have a smoke right now. You want a smoke? You don't smoke, do ya, right? What are ya, one of those fitness freaks, huh? Go fuck yourself."

HOMOFLASH: Det er godt å se at noen vet å holde seksualmoralen i hevd!

Nå har jeg spredd det glade budskap,
enjoy!

Uorginal dreving, uten skilt...

Som en slags followup til Fjordfittas FrPkampanje skal jeg her gi dere en liten innføring i en spennende hobby. Tema er mopeder og mekking. Ut av hatten trekker jeg et par fordommer som forteller meg at dette er interesser som du vil finne hos en god del FrPere (med innslag av stemmeboycotere og SPere). Jeg regner dette for statistisk påvist før noen har påvist det. Et kulturelt fenomen jeg før kunn har kunnet betrakte på avstand, men en ny oppdagelse har gitt oss muligheten til å følge med på tankegangen og adfredsmønsteret til disse fascinerende skapningene. Oppdagelsen jeg snakker om er mopedportalen`s forumdel. Selve forumet er en gullgruve for iaktagelse av bikeren, men spesielt interessant blir det når vi tar en liten titt på historiefortellernes subforum! Her kan vi finne alle godbitene fra en bikers dagligliv, skrevet på en folkelig måte. Når jeg sier folkelig, mener jeg selvsagt ikke folkelig på den trauste kjedelige måten, men på en innovativ og utfordrende måte! Her er et eksempel:

"da var det den forpulte purken som ødela mopeden til en kompis av meg kompisen min kjørte moped da det var 1 blodtrimma rmx å han hadde full pinne på 1 strekke så va det noe rart for han så plutselig blålys på asfalten å da stoppa han på en kryss der komm purken ut å å kompisen min va litt redd da for å miste lappen å få utsettelse på lappen å neida første purken jor var og se etter trimm å han fant effektanlegge å da sa han den er ikke orginal og purken sporte kor my hk det va i den og kompisen min sa 8hk å da sa purken sikker å han sa ja og da sa purken da skal du til biltesyne å kompisen sa d går ikke å da sa purken kor my hk har du ?? å hn sa 8 mene d va egentli 22hk

prøv og jett ka purken jor? borra igjønna motoren til mopeden det er sjipt!!!!!!!!"

For ekstra effekt: prøv å tenkt deg en litt sutrende nordlendingsdialekt som forteller teksten i hodet, sammenhengende!
Legg merke til hvordan han lar seg inspirere av James Joyce og Proust i sin tankestrømlyriske, drømmeaktige "setning".

Foruten godt språk finner vi også de komplekse historiene. Drøfting over stat, makt og anarki på flere nivåer. Gjerne relatert til vei og gatekultur (streetlife). Ta dette eksempelet. Jeg siterer anslaget:

"Mopeden min: Derbi Senda R

Ninja effektanlegg
Uorginal Dreving
Uten skilt
Uten baklys

Meg:

Uten førerkort


Let the history begin:

1 dag før det hele:

Jeg har vert på butikken og råner i sentrum av Leikanger, skal til og kjøre hjem..."

Ja dere, konfliktene ulmer like under overflaten.

Det er ikke bare politiet som havner i konflikt med bikeren, bikere kan også støte sammen med sine egne. Her er et eksempel på en biker og en råner i konflikt:

"Så 100 meter etter jeg kjørte uti veien så er det en slakk høyresving, og der kjører kassevognen forbi meg - HELT UFORSVARLIG!. Så legger han seg foran meg, tuter litt ekstra. Så plutselig, helt uten forvarsel så bråbremser han. Dekkene skriker, og bilen hans havner sidelengs i bilen. Blokkerer begge kjørebanene. Og jeg, med mitt slitte bakdekk hadde nok problemer med å stoppe så jeg ikke kjørte rett inn i veien. Har regnet ganske bra, så var pissglatt. Men da står jeg der da, stille, sammen med bilen."

Animal Planet, ta deg en bolle!

Hjemme

Klokken er 0730. Jeg går inn døren. I gangen sitter det en gammel mann og onanerer. Blikket et tomt og fraværende, han enser meg ikke. Jeg går forbi han. I stua sitter det en overvektig, eldre herre, urin drypper fra den ene leggen. Jeg føler meg hjemme. "Kåre, har du hatt et lite uhell?". En kvinne går bort til den urinerende mannen. Jeg går videre innover. I det fjerne uler en dement person et langtrukkent hyl. Jeg stusser over om dette kan være vond drøm. En gammel dame sitter i rullestolen og gråter mens hun ser opp på toaletdøren. Nei, dette er virkeligheten. Ja, jeg gleder meg til Jul...

Et angrep på et forsvar for økonomisk ulikhet

I dagens Aftenposten (3. nov) kan vi lese et sammendrag av det klassiske forsvaret for markedsliberalisme som uhjelp. Teksten er skrevet av Lars Fr. H. Svendsen og essensen i innlegget er at den fattige halvdelen av kloden blir mindre og mindre fattig, selv om den rike halvdelen har en rikdom som akselererer veldig mye raskere. I og for seg er dette ingen problematisk konklusjon, selv om jeg gjerne skulle likt å se tallene han legger til grunn. Det er som han selv sier veldig lett å manipulere disse, derfor burde egentlig helheten ligge som en kilde et eller annet sted. Siden vi er inne på et slags depresivt streak her i l`enculé vil jeg komme med et par bemerkninger.

Forbehold nummer 1: Hvor kommer all rikdommen fra? Svaret er sterkt relatert til mitt subjektive innlegg om global oppvarming (som uansett kan sees på som overordnet, da fysikkens lover ikke tilgir like lett som økonomiens "lover"). Det markedet er bra på, er utvikling og øking av produksjon. Når vi ser på hvilke verdier pengene i dagens samfunn representerer er det i stor grad relatert til matriell verdi og produksjon. Vi trenger planøkonomi, muligens vil noen se på dette som et nødvendig onde, men like fullt et helt nødvendig.

Forbehold nummer 2: Hvem gir vel faen i maktfordeling? Penger og makt går mye hånd i hånd. Makt er ikke en ressurs som kan fordeles slik at alle får overflod av det. Øker noen sin makt, mister en annen part tilsvarende makt (om ikke annet så mister de retten til å bestemme over seg selv). Det er fortsatt et demokratisk problem at den "fattige 60%" skal ha enda mindre å si fordi de ikke klarer å øke rikdommen som like raskt som den "rike 40%".

Jeg kunne fortsatt tenkt meg svar på tiltale i disse sakene. Min egen tragedie er selvsagt at jeg har fire faste lesere. To er stuck i militæret og vet derfor ikke bedre enn å lese bloggen, en gir faen mens han drikker whisky og hører på sær hiphop og den siste er en tjoms som ikke gidder å kommentere annet enn sine egne obligatoriske papirer i utviklingslære.

Gi meg en hestekur

For en gangs skyld skal jeg skrive en "seriøs" sak på l`enculé. Det faktum at fisken dør er like deprimerende som det er ruvende og uoverskuelig. Når det kommer til dyr er jeg til vanlig ganske usentimental og pragmatisk. Et biologisk mangfold anser jeg, for å være helt ærlig, som menneskelig luksus (i de sammenhengene der det ikke strengt tatt er nødvendig). Det som er jævlig, er at det er et av tidens tegn. Når selv de britiske økonomene forteller oss at vi må bremse litt på veksten vår er det noe som skurrer. Hvor er troen på det frie markedet? Jeg mener, den dagen liberalerne ikke kan lokke med økt velstand og "frihet til å gjøre hva du vil", hva sitter de da igjen med? (Ok, ok, kanskje en smule usaklig, men fortsatt er det et snev av sannhet over det.) Poenget er, miljøpolitikk er føkka på alle måter. Først og fremst er den politiske viljen føkka. Det finnes liten eller ingen vilje til å gjøre radikale trekk for å bedre miljøet. Ikke så rart, siden vi lever i et slags verdensdemokrati (selv i de totalitære statene representerer/tilfredstiller "diktatoren" en eller annen strømning i befolkningen). I et demokrati må man drive politikk slik man oppdrar en hund. Skal straff ha noen nytte må den komme med en gang hunden stikker snuta ned i kjøttgryta, hvis ikke skjønner den ingen ting. Dette er muligens fordi "folk flest" generelt sett driter i politikk (og all annen abstrakt tankeaktivitet). Nå snakker jeg mest internasjonalt. Skal folk gidde å gjøre kollektiv innsats må situasjonen være prekær og man må ha konkrete og konsekvente gevinster. I motsetning til krig, kan ikke miljøpolitikken gi hundene de konkrete fremskrittene. Det eneste miljøpolitikken kan gi er mulig stagnasjone i en negativ trend en gang i fremtiden. I beste fall stopper vi utviklingen, men det vil uansett ikke skje i vår tid. Den religiøse delen av verden, den som ikke godtar forskning før de får den slått ned i halsen sin, vil ha enda støre problemer med å godta dette. Miljørevolusjonen vil koste oss dyrt. Dyrt som i total ombygging av internasjonal industri. Noe som igjen vil kreve forbannet og bunnsolid politisk vilje.

Etter den politiske viljen kommer kampen for å overleve. Det er ikke populært å si det høyt, men selv optimistiske rapporter forteller oss at vi antagelig er over grensen for hvor mange mennesker jorden tåler. På en eller annen måte må veksten stanse. Hvordan kan vi i vesten nekte mennesker i India og Kina muligheten til å få nok barn til å fø seg selv som pensjonist? Det er ikke gitt at alle land har muligheten til eldreomsorg. Midtøstenkonflikten er for barneskole å regne når det kommer til problematisk etikk, i forhold til klima. Hvorfor har jeg vanskelig for å tro på en løsning?

Alt dette er synmsing på sparket, men min egen misantropi klarer ikke helt å se optimistisk på det. Jeg tror at det er mulig, men jeg tror ikke på menneskene som skal utføre det. Kan noen hjelpe meg? Kan noen fortelle meg at jeg har skrevet en gigantisk overdrivelse?

Kåre

Mellom bleieskift og stikkpillestikking er det viktig med adspredning for tankene. Da jeg ikke fikk svar på mitt frieri ( :-( ), avledet jeg frustrasjonen og aggresjonen andre steder. Lucky me, Vampus er under tungt angrep for tiden. Debatten dreier seg om etikk og har episke dimensjoner! VG ( <3 ) tok saken på strak arm, og åndseherskerne fikk skremmende visjoner om fremtiden. Selv om kronikken var god nok, og Vampus nok ikke tenkte seg godt om da hun trykket dette, er det en smule sykt at denne saken skulle utløse rundt 200 mer eller mindre seriøse kommentarer.

Når slike viktige prinsippsaker herjer som verst, er det godt å vite at dere har spølefuglen H. til å ta debatten ned på bakkeninvå! Personlig står jeg nok bak 10-20 av innleggene i debatten, mye på grunn av for mye fritid. Innlegg som f.eks.

Anders H said...
"Hvis man finner/skaffer seg
nakenbilder av Vampus,
er det lov å publisere disse?"

og

Anders H said...
"Alt koker ned til en ting.
Hvis Vampus sender meg et
frekt blottebilde av seg
selv jeg kan publisere,
så skal jeg tilgi henne
på vegne av Conradi! Aldri
har god samvittighet vært
billigere! Hva blir det til?
Jeg lover å sladde!"

Til slutt kom gledesdreperen machiiavelli (no) med utspillet:

Machiavelli (No) said...
"Vel, la oss si det sånt,
du er 20 år og student. En
seriøs ung mann; muligens
med verden på sine skuldre.

Men for folk flest vil nok
dette være for en bagatell
(om noe i det hele tatt negativt)
å regne.

Lighten up, det finnes tusenvis
av langt viktigere saker en etisk
veileder kan engasjere seg i! ;)


M

Ps. Du er ikke tilfeldigvis i SLEKT
med Kåre da? Du er jo blant de som
har vært mest på VamPus i denne saken...
Peace out."

Dette satte en effektiv stopper for argumentering såvell som den gode stemningen som hadde hersket i debatten. Med et fikk munngemenget et surt drag av hån over seg...
En sart person som meg takler hersketeknikker dårlig, særlig i offentligheten.

Innlegget stod selvsagt ikke ubesvart, men debatten har nå to offere, Kåre og H. ;`(


Som alltid når jeg føler meg forsmådd søker jeg til hjemmlige trakter. Sydhavsnektar skuffer aldri (hvis du surfer den ene gangen i året den oppdateres...). Dette årets godbit var Dictionaraoke. Med denne URLen ble natten lang, sjingrende og munter igjen.

Videre slenger jeg ballen til Jay Bilbao, når får vi din juridiske analyse av Conradisaken?