27 Februar

Nasjonaldagen her i Ecuador er som kjent 27 Februar. I dag har jeg overvaaket denne begivenheten..
(Bildet: Forste oppstilling)

Jeg tropper opp paa en av gamlebyens finere skoler ifort t-skjorte og kamera, i det skolens kvinnelige rektor er halveis inn i en Castro-lignende tale. Paa grunn av det militaere spraaket og min skjore spansk fikk jeg bare med meg deler av talen, men jeg kunne forstaa hva den handlet om. Rektoren klandret Peru for endel elendighet, etterpaa lengtet hun tilbake til "det mektige Stor-Columbia", for saa aa avslutte med et onske om at en ny Simon Bolivar eller Mariscal Sucre (revolusjonaere generaler) skulle komme og befri Ecuador. Mot talens slutt besvimer en av guttene som staar fremst i solen. Etter aa ha hort om Stor-Columbia i en time er det tid for aa beaere aereselevene. Disse blir plassert midt paa plassen med flagg i hendene. Etter aa ha faat utlevert diplomer og medaljer av profesorene er det tid for de beste elevene aa kysse flagget.
(Bildet: Flagget skal kysses)

En gjeng learere beveger seg sakte bort til de 11 aar gamle elevene med skolens, Quitos og Ecuadors flagg. Plutselig, ut fra ingensteder bryter det ut en vill maskindronning.

"Rattatttattatatatat, boooom, rattatatata, brak!"

Jeg kaster meg forskrekket rundt og skjonner at jeg er den eneste som reagerer nevneverdig paa lyden. Etter hvert gaar det ogsaa opp for meg at dette er normalt under disse sermoniene. Mens krigen herjer over hoytalerne kysser aereselevene flagget. Jeg faar plutselig folelsen av aa staa midt i Hitlerjugends aarlige samling. Etter at samtlige elever har kysset flagget og har tatt et par runder paa gaardsplassen, trekker en av elevene ut av rekkene og gaar opp paa talerstolen. Her holder han (11 aar) en flammende appell om oppofrelse, blod, dod og fedrelandet. Jeg er imponert, denne kidden er klar for krig mot Peru i en alder av 11 aar!
(Bildet: Legg merke til hvordan den lille tassen bruker haanden for aa understreke Stor-Columbias evige makt)

Min laerers forsikringer om at Peru og Ecuador er gode venner synes med et litt mer som halvsannheter.

Jaja, til helga skal jeg prove aa flykte ut fra byen igjen. Valget staar mellom Cotopaxi (som skal bestiges naar tiden passer) og en annen fjelltur i naerheten av en liten by ved navn Riobamba. Dette blir en todagerstur med telt. Akkurat denne lille godbiten gleder jeg meg hemningslost til, den skal nemlig gjennomfores av meg, Natan og Hallvar, og innebaerer en liten flaske whisky til baalet om natta, fersk orret og lokal ost!

Hasta luego,

El Churo (Krolla)

Karneval

For jeg begynner aa fortelle litt om min tur til Montanita maa jeg introdusere dere for en karakter vi har mott her i Quito.

Fernando:
Fernando er en vaskeekte Ecuadorianer fra landsbygda. Til vanlig jobber han som guide for reisebyraaet Gulliver og gjor ofte turer til Cotopaxi (som nevnt tidligere; Ecuadors hoyeste vulkan paa 5900 meter). Det er ikke mye vi vet om fortiden til Fernando, ei heller om hans nuvaerende situasjon. Man kan anta at han er ganske rik til aa vaere ecuadorianer siden han jobber med turister. Fernando er ogsaa notorisk alkoholisert paa fritiden sin. I lopet av hele den fire dager lange turen ble han observert sovende kunn tre timer, helt til han kolapset i en hengekoye natten for avreise. I det samme tidslopet ble han heller aldri observert uten en flaske ol eller flere i handen. Fernando har ogsaa lovet aa bringe meg, Hallvard og Natan opp paa toppen av Cotopaxi for en billig penge. Jeg gleder meg!

Nok om Fernando for oyeblikket. Turen nedover ble ganske dramatisk. Jeg og tre andre personer satt i baksetet ble stygt kvestet da vi traff en forvokst fartsdump (uten skilt/sikt og i stor fart). Harry, som satt like ved siden av meg, brakk flere ribben. Et par andre fikk lettere nakkeskader. En kvinnelig brite fikk epleptisk anfall og kolapset. Personlig slaar jeg hodet i taket og lander paa setet i det bussens demper skyter bakdelen opp igjen. Etter aa ha konstantert sterke smerter i ryggen samt mistet bevisstheten flere ganger blir jeg baaret ut av bussen. Her ringes politi og ambulanse. For aa gjore situasjonen enda bedre begynner det aa samle seg en gjeng Ecuadorianere rundt oss, dette paa tross av at klokka er 4 paa natta og vi er saa og si midt i jungelen. Kuriost nok kommer det ogsaa en enoyd fyr med manchete og torkle rundt hodet slentrende ut av jungelen. Etter aa ha besokt tre forskjellige "sykehus" i lopet av ti timer finner vi endelig et med rontgen og legen konstanterer at det bare er snakk om en vridning i korsryggen. Etter aa ha blitt utstyrt med chilenske smertestillende og en blanding av Vitamin C og Zink (!?) kan vi endelig kjore videre til Montanita. Etter aa ha diskutert Ecuadiroansk/Amerikansk helsevesen med Natan priser jeg meg lykkelig over det norske helsevesenet...

Montanita minnet mye om Canoa. Forskjellen er at stedet er litt storre og at det er en anelse mer action i der. Paa bussen hadde vi forovrig kjort sammen med 16 stort sett kvinnelige frivillige arbeidere fra England, noe som ikke var aa forakte.

Etter aa ha brukt den forste kvelden paa aa legge meg tidlig (av opplagte aarsaker) vaakner vi til en dag med surfinge paa planen (dvs. soling og lesing for mitt vedkommende), noe som ble meget behagelig paa grunn av en god slump sympati fra de britiske frivillige. Det er ogsaa verdt aa notere seg at Fernando er tydelig beruset for vi naar stranden. Om kvelden fyrte vi opp et skikkelig baal paa stranden og utleverte skronehistorier samt kaldt ol. Naar klokken var tilstrekkelig mye gikk vi til byen for aa oppleve spetakkelet. Her ble jeg introdusert for hjemmelagede kokkosdrinker jeg aldri har smakt maken til, dansende latinokvinner og tidenes fyllevannkrig.

Dagen derpaa drar vi ut for aa snorkle/dykke paa et rev 30 min ut i havet der vi bodde. Ryggen min begynte aa bli bedre igjen saa jeg kastet meg paa. Litt grumsete vann samt fravaer av delfiner og hvalhai gjorde turen litt skuffende. Men for ti dollar var det en meget koselig og forfriskende opplevelse.
(Bildet: Meg i hot og tettsittende vaatdrakt)

Paa kvelden ender vi opp i sentrum paa karneval igjen. Linda og Nina hadde tydeligvis sett seg lei paa aa vaer hoye, blonde og blaaoyde offere i den konstante vannkrigen. Derfor dannet disse et team som skulle vise feministiske muskler for ecuadoranske menn. Mens (haandball-)Nina la angriperen i bakken rosket (innebandy-)Nina spraykannen/vanngevaer/etc. ut av offerets hender, for saa aa tomme innholdet paa den gitte personen. Dette forte til mye latter og ydmykelse. Det maa vaere bittert aa vaere oppdratt etter innbitt latinomachoisme, men aa vaere saa smaa av vekst...

Turen hjem blir nesten like dramatisk som turen ned, men dog ikke paa den negative maaten. Etter aa ha blitt overasket av de lokale med et direkte treff med en vannbalong inn vinduet paa bussen bestemmer vi oss for aa ta opp kampen. utstyrt med isvann, flasker og botter utklasserer vi motstanderne. Etter den opphissende seieren setter vi oss paa et spisested og nyter en fredelig lunch. Det vi ikke vet er at vi har en Ecuadoriansk foraeder blant oss. I det vi skal entre bussen igjen overakser han oss med sitt hemmelige vaapen (et lokalt "rorgevaer" med pumpe og plass til mye vann.) Indignert over hans usselhet gjengjelder Alex det hele med en tilitersbotte med vann. Fernando har naa ingenting aa tape. Inne i bussen bryter det dermed ut full vannkrig. Etter hvert er det ikke lenger klart hvem som er paa lag med hvem og situasjonen blir anspent. Etter en stund brer det seg en skjor fred over bussen, og Fernando skjonner tydeligvis at noe maa gjores. Han stopper bussen og loper inn i en butikk. Det vi ikke vet er at her kjoper fryktelige vaapen tenkt mot oss. Mel, egg og blaa gatorade... Inne paa bussen setter han seg likegyldig mellom to britiske jenter. Plutselig og uforventet river han opp en melpose og kaster depserat rundt seg. I vill panikk, men akk for sent til aa forhindre betydelig griseri, blir melet konfiskert og den skyldige innklint i sjokoladepaalegg og mel mens han klynker "no water please!".
(Bildet: Dette kan se urettferdig ut, men Fernando var baade provokator og eskalator i ett!)

Jeg sitter noenlunde uanfektet av oppstyret, men i det Fernando kommer fremover i bussen igjen kjenner jeg plutselig den lett erotiske folelsen av egg som renner nedover haaret mitt, etterfulgt av mel! Mens Hallvard holder han nede fyller jeg buksene hans meg mel og gatorade, for en av jentene knekker et egg over hodet hans. Det tragiske var at vaapenspredning nu var uungaaelig. Siden vi naa er tomme for vann blir restene av olet benyttet som surogat.
(Bildet: Linda provde aa dusje paa en bensinstasjon. Dette ble ikke akseptert av bussens forovrige)

(Bildet: For your pleasure)

Krigen sluttet i det morket kom og det ble for kaldt til aa fortsette. Men ingenting er saa vondt at det ikke er godt for noe. Ol og egg er visst bra for haaret, og i skrivende stund skinner bokstavlig talt krollene mine av sunnhet.

Hasta luego,

Anders H


(PBFcomics.com)

Pollo Palace

I helga har jeg raakost meg. Destinasjonen var Canoa, en liten surfelandsby saann ca. midt paa kysten av Ecuador. Selv om turen i seg selv ikke var saa opplevelsesrik, kan dere jo selv forestille dere det komplette velbehag ved aa plumpe ned i en en hengekoye etter et godt bad i store bolger og temperert hav.
(Bildet: Hostellet kl. 0500 etter 10 timer buss.)

(Bildet: Deler av stranden, forstatt kl. 0500)

Mine hjelpemiddler for aa slaa i hjel tiden var; Happy Houre, solkrem og Ulysses. Motte ogsaa paa et meget koselig par fra Dublin som inviterte meg hjem til seg til Bloomsday festival, paa bakgrunn av mitt lille foredrag over emnet.
(Bildet: "Hvor faen er den senen der Mr. Bloom onanerer paa stranden?!")

(Bildet: Happy Houre; to iskalde drinker for en til to dollar.)

Den kanskje mest spektakulaere hendelsen jeg ble utsatt for paa hele turen hendte faktisk paa vei hjem til Quito. Siden jeg er den eneste som maatte mote opp paa skole var jeg domt til aa dra hjem alene. Mitt tidsfordriv mens jeg ventet paa bussen var aa vandre i byens havne/horestrok. Dypt kosnentrert om den skittne estetikken skvetter jeg til;

- "EY, Gringo!".

En stuttjukk fyr roper paa meg fra andre siden av gata. Jeg noler, men siden han vinker saa iherdig bestemmer jeg meg for aa krysse gata. Han peker bort paa en stol inne paa spiseriet shans, jeg er sulten og nysgjerrig.

-"Te sentas, pronto!" roper gutten,
jeg adlyder slukoret.

- "La carta, por fav..."
- "No carta, este es Pollo Palace!"

Han gaar bestemt inn paa kjokkenet. For jeg rekker aa sette meg inn i den spanske saapa som utspiller seg paa TVn ("Desitiones Duras" eller noe i den duren...) er han kommet tilbake. Med seg har han gjennomgrillet kylling, linsaesaus, ris og en stor ol.

- "Tu comes, gringo"

Jeg spiser taktfast mens jeg nyter de spanske intrigene.
Etter maaltidet forlanger han tre dollar, jeg gir han 3,50 selv om kyllingen ikke var spesielt smakfull. Pollomannen ga meg en verdigfull opplevelse; midt i et liv med uendelig frihet og der valgets kval henger over deg hele tiden kom Pollomannen inn som et friskt pust. Han tok paa seg mine valg akkurat som Jesus tok paa seg menneskehetens synder paa korset. I en skarve halvtime var livet enkelt og trivielt.

For de av dere som ikke onsker flere skronehistorier; her er noen Pinchinchabilder fra Maylinn.




Hasta luego, gring(o/a)s

Anders

El Mirador

Naa har en del planer startet aa surre i hodet mitt om hva jeg skal foreta meg etter mitt Ecuadoropphold. El Mirador Er det som tenner mest for oyeblikket. Klarer jeg aa finne en gruppe som er interessert i aa gjennomfore denne turen med meg blir jeg overlykkelig. Konseptet er like digg som Indiana Jones. Reisemaalet inneholder nemlig verdens hoyeste Mayapyramide, og det ligger 70 km inn i den tetteste jungelen. En vanlig ekspedisjon tar normalt fem dager, dette er inkludert en hel dag paa selve siten. Her snakker vi nesten urorte ruiner i totalt gjenvokst jungel (de fleste pyramidene i komplekset er totalt gjenvokst). Det eneste problemet er at jeg maa arrangere turene selv og guidene snakker kun spansk. Klarer jeg ikke aa faa kontakt pr. mail maa jeg antagelig dukke opp i Florense (Guatemala) en uke i forveien for aa prove aa finne en gruppe aa reise sammen med. However, forelopig har prosjektet kostet mer enn det smakte. Jeg har sendt en del mailer uten aa faa noe svar.

Forovrig sitter det en ung mann og chatter paa homsechat med nakne menn ved siden av meg. Dette underholder meg av flere aarsaker, kanskje mest fordi Ecuador er "95% katolsk" og inettcafeen jeg sitter paa er smekkfull.



(Bildet: Fiskesuppe a la El Guambra)


(Kilde: PBFcomics.com)

Pinchincha

For alle dere som trodde at Norge hadde fjell og at dere var kule som hadde X antall topper over 2000 m paa merittlista; graat bittre taarer! I gaa besteg jeg nemlig Pinchancha med sine smaapene 4800 moh...

(Bildet: Klar for start, vel uvitende om at vi faktisk skal paa en skikkelig fjelltur)

Det hele var i grunnen ikke planlagt som en fjelltur, men Guds veier er uransakelige. Jeg og tre venner hadde hort at man kunne ta en slags skiheis opp til 4000 meter over havet (1200 meter over Quito) og gaa tur innover i fjellet. Vi startet, bakfulle, med en bedre frokost 0900 paa den lokale kafeen og gledet oss over den lille spaserturen vi skulle ut paa. En time senere staar vi klare for dyst paa heisens endestasjon. Utstyrt med pils, piroger og potetgull skal vi ta den "2,5 timers turen" frem og tilbake. (Senere faar vi vite at det er 2,5 timer tur/retur til en liten utkikkspost vi selvsagt spaserte rett forbi.)

De to bekymringene vi hadde paa forhaanden; at vi skulle bli ranet av en innfodt med manchete, og at vi skulle falle utfor et stupt og do, begge deler noe tyskere hadde klart for oss. Disse urolighetene ble derimot raskt erstattet av bevisstheten om at luften er veldig tynn allerede paa 4000 meter. Vi starter aa pese tungt paa den forste stigningen.


(Bildet: pause for aa hente inn pusten)

Etter en times vandring gaar den brede loypa over i mer difus sti. Vi aner at dette kanskje ikke kommer til aa bli en 2,5timers tur, siden toppen fortsatt ruver i horisonten. Vi ser heller ikke flere turgaaere lenger. En ny time senere staar vi ved foten av selve toppen, her maa Maylinn snu pga. houyden og pusten. Naa er vi bare tre gutter igjen. Tre Norkse gutter som har vaert ute i en vinterstorm for og IKKE FAEN skal snu for en liten "turisttopp" i utlandet! Geir; utstyrt med conversesko og tynn genser. Jeg; med sneakers, jakke og t-skjorte. Hoyden gir oss den herlige effekten av frostroyk (selv om temperaturen er relativt behagelig), noe som passer norske gutter veldig godt. Vi starter aa klatre opp siden, med pauser hvert fjerde minutt. Ingen av oss er helt "avklimatisert" enda. Naar vi etter 1-2 timers klatring naar den forste toppen moter vi paa felles turgaaere. Disse er utstyrt med ull, hjelm, tau og hakke. De ser forundret paa Geirs (naa meget mokkete) conversesko og smiler oppgitt. Vi forklarer at vi er nordmenn og at dette er vanlig i Norge. Den siste delen av bestigningen bestaar naa av aa klatre en fjellvegg.

(Bildet: toppen av den forste delen av sand, aske og lavasteinene vi maatte klatre)

Etter noen minutters klatring naar vi toppen. I ren lykke/hoyderus broler jeg "puuuuuuuta!" mens jeg trekker inn den friske luften. Ideen var at vi skulle nyte pirog og pils paa toppen, denne ideen forkastes fort pga. frykt for aa bli enda svimlere enn vi allerede er. Geir prover aa royke en royk, men maa gi opp siden han ikke klarer aa puste fort nok.



Etter en herlig nedsurfing paa aske/sanden kan vi endelig sette oss ned og nyte en velfortjent pilse med pirog mens vi ler nervost av turen vi har tilbakelagt.

En utmerket opplevelse, dog paa litt sketchy grunnlag. Neste topp paa programmet er Cotopaxi. Verdens hoyeste vulkan mes sine deilige 5900 meter. Prosjektet maa nok desverre vente en maaned eller noe slik at jeg blir tilstrekkelig tilpasset hoyden. Klok av skade; denne todagersturen er med guide og innleid utstyr. Da starter vi fra en liten hytte vet foten av vulkanen klokka 2400 og gaar opp i nattemorket (slik at snoen ikke skal vaere saa vaat). Naar vi naar toppen i 0600-0700tiden vil vi forst se den glodende lavaen i krateret. Saa vil soloppgangen komme og avslore et (etter ryktene) uhyre vakkert skue. Men dette faar bli et senere prosjekt med en senere bloggpost.

Hasta luego, putas.

Anders H

Bajlo salsa!

Saa, naa begynner jeg aa bli en smule kjent med omgivelsene mine. Naa kan jeg f.eks skjonne naar Ecuadorianere snakker rolig til meg. I helga skal jeg prove meg paa avisa. Dette blir spennende siden det er en del politisk uro i byen for tiden. Jeg bor like ved finansdepartementet og nesten hver morgen har det vaert moderate opptoyer utenfor byggningen. Grunnen til dette er "i all enkelhet" at "stortingsrepresentantene" og regjeringen her tjener latterlig mye penger (4 mill dollar pr. folkevalgt, og 8 mill dollar til presidenten i folge spansklaereren min. I norge tror jeg Jens tjener 4 mill kroner, selv om oljeprisene og konjumkturene er forfriskende hoye, correct me if Im wrong.). Dette staar ikke i samsvar med den finansielle situasjonen i landet (Ecuador er et av de fattigste i soramerika). Correa (presidenten og sosialist) la frem et forslag om aa halvere lonningene til de regjeringen og de folkevalgte, men de konservative har flertall i paralamentet og mener de gjor en for viktig jobb til aa tjene mindre. Saken er veldig betent her. Litt steinkasting vs. politi har forekommet, men ikke noe alvorlig.

Jeg holder meg selvsagt for god til politikk i hverdagen. Som hovedgeskjefter, utenom spansken, nyter jeg turisttilvaerelsen, planlegger en karnevaltur med mine tyske romvenninner,
(som er litt uheldige paa bildet), danser salsa paa klubb Cuba (noe jeg bare har gjort en gang, men etter flere salsakurs vil jeg garantert tilbringe flere helger der! Samme klubb har en meget snedig, syrlig og bitter mujito, sjarmerende.) samt lager mat paa skolens kjokken. Matlaging er en uhyre flott aktivitet! Sosialt, festlig og krydret med god vin og kaldt ol. I gaar laget vi potettortillas fra bunnen av, dette acopagnert av peanottsaus, polser, avocado, egg osv.
(Tortillaboy)


Det hele er toppet med at vi har gratis vaskehjelp som kommer hver Lordag og gjor ALT mulig i huset! I gaar leverte jeg 4 kilo skittentoy til en koselig dame paa hjornet, for to dollar vasket hun alt sammen og brettet/pakket og strok alt saa det virket "boxfresh". I morgen skal jeg antagelig paa tur (med heis though) til en utdodd vulklan paa 4800 meter, med utsikt over Quito og fjellene rundt! Vaeret har vaert prima, mellom 10 og 30 grader og tindrende sol.

Jaja, dere har i hvertfall godt skifore hjemme...
Nei faen, det har vi her ogsa!

Hasta la vista, hoboes!

Andres Huevos