"My hand moves the pen"

NB: Denne posten vil bli redigert og få påfyll ettersom jeg har lest flere intervjuer og bøker :P

Inspirert av min nyeste ervervelse i bokhylla, "Saint Morrissey" fant jeg ut at jeg måtte skrive noen ord om denne ultraandrogyne antihelten. Steven Morrissey ble født og oppdratt i Manchester av en bibliotekarmor og hooliganfar. Under hans anonyme skoletilværelse isolerte Mozzer (hans infamøse kallenavn) seg totalt fra omverdenen. Med en narsissistisk filosofi om at kunsten var mer verdt en skolens og menneskemengdens harde realiteter rettferdiggjorde han dette og låste seg inn på rommet sitt. Der kunne han sitte ukevis av gangen uten å gå utenfor huset. Dette var ikke grunnet apati, den flittige maur Morrissey visste å aktivere seg selv. Stabler av bøker, filmer og popmusikk ble konsumert i kvalmende kvanta. Med Oscar Wilde som åndelig forbilde, og James Dean som en slags langdistansekjæreste og moteikon grunnla Mozzer The Smiths` litteratstil. Ofte skrev han også leserinnlegg i div. musikkblader og politiske tidsskrifter. Hans isolerte tilstand endte da han stiftet den første britiske fanklubben for "The New York Dolls". Bandets anti-kjønnsroller, "hetrosexuelle androgynitet" og "anarkistiske" stil fascinerte Moz intenst. Til slutt innså han også at popstjerne var den eneste måten han kunne klare å leve livet sitt på. Etter utallige misslykkede forsøk på å kontakte eksisterende, lokale småband, ga Moz halveis opp tanken.
En dag i 1981 ringer det på døren. På dørtrappen står den unge gitaristen Johnny Marr. Marr er på jakt etter en person som kan hjelpe han med lyrikken og vokalen i musikken hans. Morrissey slår til på stedet.
Dette øyeblikket er eksistensielt for alle som har et forhold til The Smiths. En grå søndag, på trappen til et slitt, falleferdig hus i et av Manchesters arbeiderstrøk, står en ung gitarlegende i skinnjakke. Ut kommer Mozzer, en litteraturnerd og outsider. Trøtt etter en uke med uavbrutt TV-titting, lesing av feministskrifter og popmusikk. Disse to har aldri sett hverandre før, men skjønner at de trenger hverandre for å ta et oppgjør med 80-tallets jævlig billige disco og DJkultur. Skulle jeg malt et episk, nasjonalromantisk bilde, ville dette vært motivet.

En av de første sangene Mozzer og Marr komponerer er "Hand in Glove", en genuin hyllest til hverandre, totalt rensket for ydmykhet!

"So, hand in glove I stake my claim
I'll fight to the last breath"

The Smiths er nu et faktum. Navnet er antagelig en hyllets til Patti Smith, samt ironisering over hvor "unormalt" bandet egentlig var (Smith er det vanligste britiske etternavnet). Selv hevder dog Moz sedvalig at navnet var ment til å bety så lite som mulig. Bandet og bevegelsen ble et korstog uten like. Dette på tross av at kvaliteten i stor grad ligger i lyrikken. Jeg skal ikke fokusere så mye på hva som skjedde i sin helhet i denne perioden, men heller ta for med litt om kontroversene og sangene som ble skapt.

"Morrissey is a woman trapped inside a man`s body"
- Tony Wilson

"Tony Wilson is a man trapped inside a pig`s body"
- Morrissey

Tony vist på bildet til høyre.


Moz har et herlig, føkka forhold til sex. Hans velkjente sølibat er om mulig et unikt standpunkt i moderne (ateistisk, vel og merke) musikkhistorie.

"She wants it Now
And she will not wait
But she's too rough
And I'm too delicate


Then, on the sand
Another man, he takes her hand
A smile lights up her stupid face"

The Smiths - Pretty Girls Make Graves

Nå skal det også sies at Mozzer kan "defineres" som "bifil". Men i Mozzers verden er kjønn et altfor ekstravagant tema til å kunne puttes i bås. Det er vanskelig å finne ut hvorfor han har dette standpunktet, da han nesten aldri kommenterer privatlivet sitt offentlig. Det kan virke som om hans egen narsissisme forhindrer han i å ha et romatisk forhold til noe annet enn fantasier, idéer og kunst. I Mozzers verden vil uansett Mozzer alltid være høydepunktet, og dermed finner han heller ingen likestilt partner. Antagelig døde hans eneste mulige livsledsager i en Porsche 550 Spyder på U.S. Highway 466 en gang i 1955. James Dean var om mulig, bare forbigått av Oscar Wilde, men her grenser vel forholdet altfor mye over til fantasier. En liten pekepinn gir han til magasinet Blitz i 1988

"Q: Is there any sex in Morrissey?
A: None whatsoever, which in it self is quite sexy"
- Moz

Det er dog mye enklere å forholde seg til personer Morrissey hatet. F.eks. Margaret Tatcher ("Margaret On The Guillotine") og dronning Elizabeth ("The Queen is dead").

"And so, I checked all the registered historical facts
And I was shocked into shame to discover
How I'm the 18th pale descendant
Of some old queen or other"

The Smiths - The queen is dead

"Margaret On The Guillotine", en relativt uskyldig og humoristisk hatelåt mot Tatcherregimet, endte med at britisk politi ransaket leiligheten hans og gjorde han til mål for en etterforskning der anklagen var mordforsøk på sistnevnte. Mozzer skapte også skandale dat han offentlig beklaget at IRAbomben som rammet Tory konferansen i 1984 ikke hadde klart å ta livet av statsministeren.

Han har også blitt kaldt rasist av enkelte onde tunger, men sitater á la; "I love Mexican people. They have great hair, great skin and great teeth." taler kanskje sitt?

*host*

The Smiths var for godt til å være sant, og det varte heller ikke lenger enn til 1987. Som Morrissey spår i slutten av "Hand in Glove"

"For the Good Life is out there somewhere
So stay on my arm, you little charmer

But I know my luck too well
Yes, I know my luck too well
And I'll probably never see you again"

Andy Rourke, bassgitaristen og tidligere venn av Marr, begynte skyte heroin en eller annen gang på midten av 80tallet. Dette førte han i konflikt med bandet. Spesielt Morrissey likte dårlig at Rourke ikke dukket opp på gigs osv. Det hele ble avsluttet da Rourke fant en lapp under vindusviskeren på bilen sin.

"Andy — you have left The Smiths. Goodbye and good luck, Morrissey."

Det var ikke bare Andys forhold til heroin som gjorde slutt på suksessen, men Marr skjønte at han alltid ville stå i skyggen av Mozzer som artist. Dette, samt lojalitet til Rourke gjorde at Johnny Marr sluttet i bandet og i effekt avsluttet The Smiths.

R.I.P