Gi meg en hestekur

For en gangs skyld skal jeg skrive en "seriøs" sak på l`enculé. Det faktum at fisken dør er like deprimerende som det er ruvende og uoverskuelig. Når det kommer til dyr er jeg til vanlig ganske usentimental og pragmatisk. Et biologisk mangfold anser jeg, for å være helt ærlig, som menneskelig luksus (i de sammenhengene der det ikke strengt tatt er nødvendig). Det som er jævlig, er at det er et av tidens tegn. Når selv de britiske økonomene forteller oss at vi må bremse litt på veksten vår er det noe som skurrer. Hvor er troen på det frie markedet? Jeg mener, den dagen liberalerne ikke kan lokke med økt velstand og "frihet til å gjøre hva du vil", hva sitter de da igjen med? (Ok, ok, kanskje en smule usaklig, men fortsatt er det et snev av sannhet over det.) Poenget er, miljøpolitikk er føkka på alle måter. Først og fremst er den politiske viljen føkka. Det finnes liten eller ingen vilje til å gjøre radikale trekk for å bedre miljøet. Ikke så rart, siden vi lever i et slags verdensdemokrati (selv i de totalitære statene representerer/tilfredstiller "diktatoren" en eller annen strømning i befolkningen). I et demokrati må man drive politikk slik man oppdrar en hund. Skal straff ha noen nytte må den komme med en gang hunden stikker snuta ned i kjøttgryta, hvis ikke skjønner den ingen ting. Dette er muligens fordi "folk flest" generelt sett driter i politikk (og all annen abstrakt tankeaktivitet). Nå snakker jeg mest internasjonalt. Skal folk gidde å gjøre kollektiv innsats må situasjonen være prekær og man må ha konkrete og konsekvente gevinster. I motsetning til krig, kan ikke miljøpolitikken gi hundene de konkrete fremskrittene. Det eneste miljøpolitikken kan gi er mulig stagnasjone i en negativ trend en gang i fremtiden. I beste fall stopper vi utviklingen, men det vil uansett ikke skje i vår tid. Den religiøse delen av verden, den som ikke godtar forskning før de får den slått ned i halsen sin, vil ha enda støre problemer med å godta dette. Miljørevolusjonen vil koste oss dyrt. Dyrt som i total ombygging av internasjonal industri. Noe som igjen vil kreve forbannet og bunnsolid politisk vilje.

Etter den politiske viljen kommer kampen for å overleve. Det er ikke populært å si det høyt, men selv optimistiske rapporter forteller oss at vi antagelig er over grensen for hvor mange mennesker jorden tåler. På en eller annen måte må veksten stanse. Hvordan kan vi i vesten nekte mennesker i India og Kina muligheten til å få nok barn til å fø seg selv som pensjonist? Det er ikke gitt at alle land har muligheten til eldreomsorg. Midtøstenkonflikten er for barneskole å regne når det kommer til problematisk etikk, i forhold til klima. Hvorfor har jeg vanskelig for å tro på en løsning?

Alt dette er synmsing på sparket, men min egen misantropi klarer ikke helt å se optimistisk på det. Jeg tror at det er mulig, men jeg tror ikke på menneskene som skal utføre det. Kan noen hjelpe meg? Kan noen fortelle meg at jeg har skrevet en gigantisk overdrivelse?