Pinchincha

For alle dere som trodde at Norge hadde fjell og at dere var kule som hadde X antall topper over 2000 m paa merittlista; graat bittre taarer! I gaa besteg jeg nemlig Pinchancha med sine smaapene 4800 moh...

(Bildet: Klar for start, vel uvitende om at vi faktisk skal paa en skikkelig fjelltur)

Det hele var i grunnen ikke planlagt som en fjelltur, men Guds veier er uransakelige. Jeg og tre venner hadde hort at man kunne ta en slags skiheis opp til 4000 meter over havet (1200 meter over Quito) og gaa tur innover i fjellet. Vi startet, bakfulle, med en bedre frokost 0900 paa den lokale kafeen og gledet oss over den lille spaserturen vi skulle ut paa. En time senere staar vi klare for dyst paa heisens endestasjon. Utstyrt med pils, piroger og potetgull skal vi ta den "2,5 timers turen" frem og tilbake. (Senere faar vi vite at det er 2,5 timer tur/retur til en liten utkikkspost vi selvsagt spaserte rett forbi.)

De to bekymringene vi hadde paa forhaanden; at vi skulle bli ranet av en innfodt med manchete, og at vi skulle falle utfor et stupt og do, begge deler noe tyskere hadde klart for oss. Disse urolighetene ble derimot raskt erstattet av bevisstheten om at luften er veldig tynn allerede paa 4000 meter. Vi starter aa pese tungt paa den forste stigningen.


(Bildet: pause for aa hente inn pusten)

Etter en times vandring gaar den brede loypa over i mer difus sti. Vi aner at dette kanskje ikke kommer til aa bli en 2,5timers tur, siden toppen fortsatt ruver i horisonten. Vi ser heller ikke flere turgaaere lenger. En ny time senere staar vi ved foten av selve toppen, her maa Maylinn snu pga. houyden og pusten. Naa er vi bare tre gutter igjen. Tre Norkse gutter som har vaert ute i en vinterstorm for og IKKE FAEN skal snu for en liten "turisttopp" i utlandet! Geir; utstyrt med conversesko og tynn genser. Jeg; med sneakers, jakke og t-skjorte. Hoyden gir oss den herlige effekten av frostroyk (selv om temperaturen er relativt behagelig), noe som passer norske gutter veldig godt. Vi starter aa klatre opp siden, med pauser hvert fjerde minutt. Ingen av oss er helt "avklimatisert" enda. Naar vi etter 1-2 timers klatring naar den forste toppen moter vi paa felles turgaaere. Disse er utstyrt med ull, hjelm, tau og hakke. De ser forundret paa Geirs (naa meget mokkete) conversesko og smiler oppgitt. Vi forklarer at vi er nordmenn og at dette er vanlig i Norge. Den siste delen av bestigningen bestaar naa av aa klatre en fjellvegg.

(Bildet: toppen av den forste delen av sand, aske og lavasteinene vi maatte klatre)

Etter noen minutters klatring naar vi toppen. I ren lykke/hoyderus broler jeg "puuuuuuuta!" mens jeg trekker inn den friske luften. Ideen var at vi skulle nyte pirog og pils paa toppen, denne ideen forkastes fort pga. frykt for aa bli enda svimlere enn vi allerede er. Geir prover aa royke en royk, men maa gi opp siden han ikke klarer aa puste fort nok.



Etter en herlig nedsurfing paa aske/sanden kan vi endelig sette oss ned og nyte en velfortjent pilse med pirog mens vi ler nervost av turen vi har tilbakelagt.

En utmerket opplevelse, dog paa litt sketchy grunnlag. Neste topp paa programmet er Cotopaxi. Verdens hoyeste vulkan mes sine deilige 5900 meter. Prosjektet maa nok desverre vente en maaned eller noe slik at jeg blir tilstrekkelig tilpasset hoyden. Klok av skade; denne todagersturen er med guide og innleid utstyr. Da starter vi fra en liten hytte vet foten av vulkanen klokka 2400 og gaar opp i nattemorket (slik at snoen ikke skal vaere saa vaat). Naar vi naar toppen i 0600-0700tiden vil vi forst se den glodende lavaen i krateret. Saa vil soloppgangen komme og avslore et (etter ryktene) uhyre vakkert skue. Men dette faar bli et senere prosjekt med en senere bloggpost.

Hasta luego, putas.

Anders H