Karneval

For jeg begynner aa fortelle litt om min tur til Montanita maa jeg introdusere dere for en karakter vi har mott her i Quito.

Fernando:
Fernando er en vaskeekte Ecuadorianer fra landsbygda. Til vanlig jobber han som guide for reisebyraaet Gulliver og gjor ofte turer til Cotopaxi (som nevnt tidligere; Ecuadors hoyeste vulkan paa 5900 meter). Det er ikke mye vi vet om fortiden til Fernando, ei heller om hans nuvaerende situasjon. Man kan anta at han er ganske rik til aa vaere ecuadorianer siden han jobber med turister. Fernando er ogsaa notorisk alkoholisert paa fritiden sin. I lopet av hele den fire dager lange turen ble han observert sovende kunn tre timer, helt til han kolapset i en hengekoye natten for avreise. I det samme tidslopet ble han heller aldri observert uten en flaske ol eller flere i handen. Fernando har ogsaa lovet aa bringe meg, Hallvard og Natan opp paa toppen av Cotopaxi for en billig penge. Jeg gleder meg!

Nok om Fernando for oyeblikket. Turen nedover ble ganske dramatisk. Jeg og tre andre personer satt i baksetet ble stygt kvestet da vi traff en forvokst fartsdump (uten skilt/sikt og i stor fart). Harry, som satt like ved siden av meg, brakk flere ribben. Et par andre fikk lettere nakkeskader. En kvinnelig brite fikk epleptisk anfall og kolapset. Personlig slaar jeg hodet i taket og lander paa setet i det bussens demper skyter bakdelen opp igjen. Etter aa ha konstantert sterke smerter i ryggen samt mistet bevisstheten flere ganger blir jeg baaret ut av bussen. Her ringes politi og ambulanse. For aa gjore situasjonen enda bedre begynner det aa samle seg en gjeng Ecuadorianere rundt oss, dette paa tross av at klokka er 4 paa natta og vi er saa og si midt i jungelen. Kuriost nok kommer det ogsaa en enoyd fyr med manchete og torkle rundt hodet slentrende ut av jungelen. Etter aa ha besokt tre forskjellige "sykehus" i lopet av ti timer finner vi endelig et med rontgen og legen konstanterer at det bare er snakk om en vridning i korsryggen. Etter aa ha blitt utstyrt med chilenske smertestillende og en blanding av Vitamin C og Zink (!?) kan vi endelig kjore videre til Montanita. Etter aa ha diskutert Ecuadiroansk/Amerikansk helsevesen med Natan priser jeg meg lykkelig over det norske helsevesenet...

Montanita minnet mye om Canoa. Forskjellen er at stedet er litt storre og at det er en anelse mer action i der. Paa bussen hadde vi forovrig kjort sammen med 16 stort sett kvinnelige frivillige arbeidere fra England, noe som ikke var aa forakte.

Etter aa ha brukt den forste kvelden paa aa legge meg tidlig (av opplagte aarsaker) vaakner vi til en dag med surfinge paa planen (dvs. soling og lesing for mitt vedkommende), noe som ble meget behagelig paa grunn av en god slump sympati fra de britiske frivillige. Det er ogsaa verdt aa notere seg at Fernando er tydelig beruset for vi naar stranden. Om kvelden fyrte vi opp et skikkelig baal paa stranden og utleverte skronehistorier samt kaldt ol. Naar klokken var tilstrekkelig mye gikk vi til byen for aa oppleve spetakkelet. Her ble jeg introdusert for hjemmelagede kokkosdrinker jeg aldri har smakt maken til, dansende latinokvinner og tidenes fyllevannkrig.

Dagen derpaa drar vi ut for aa snorkle/dykke paa et rev 30 min ut i havet der vi bodde. Ryggen min begynte aa bli bedre igjen saa jeg kastet meg paa. Litt grumsete vann samt fravaer av delfiner og hvalhai gjorde turen litt skuffende. Men for ti dollar var det en meget koselig og forfriskende opplevelse.
(Bildet: Meg i hot og tettsittende vaatdrakt)

Paa kvelden ender vi opp i sentrum paa karneval igjen. Linda og Nina hadde tydeligvis sett seg lei paa aa vaer hoye, blonde og blaaoyde offere i den konstante vannkrigen. Derfor dannet disse et team som skulle vise feministiske muskler for ecuadoranske menn. Mens (haandball-)Nina la angriperen i bakken rosket (innebandy-)Nina spraykannen/vanngevaer/etc. ut av offerets hender, for saa aa tomme innholdet paa den gitte personen. Dette forte til mye latter og ydmykelse. Det maa vaere bittert aa vaere oppdratt etter innbitt latinomachoisme, men aa vaere saa smaa av vekst...

Turen hjem blir nesten like dramatisk som turen ned, men dog ikke paa den negative maaten. Etter aa ha blitt overasket av de lokale med et direkte treff med en vannbalong inn vinduet paa bussen bestemmer vi oss for aa ta opp kampen. utstyrt med isvann, flasker og botter utklasserer vi motstanderne. Etter den opphissende seieren setter vi oss paa et spisested og nyter en fredelig lunch. Det vi ikke vet er at vi har en Ecuadoriansk foraeder blant oss. I det vi skal entre bussen igjen overakser han oss med sitt hemmelige vaapen (et lokalt "rorgevaer" med pumpe og plass til mye vann.) Indignert over hans usselhet gjengjelder Alex det hele med en tilitersbotte med vann. Fernando har naa ingenting aa tape. Inne i bussen bryter det dermed ut full vannkrig. Etter hvert er det ikke lenger klart hvem som er paa lag med hvem og situasjonen blir anspent. Etter en stund brer det seg en skjor fred over bussen, og Fernando skjonner tydeligvis at noe maa gjores. Han stopper bussen og loper inn i en butikk. Det vi ikke vet er at her kjoper fryktelige vaapen tenkt mot oss. Mel, egg og blaa gatorade... Inne paa bussen setter han seg likegyldig mellom to britiske jenter. Plutselig og uforventet river han opp en melpose og kaster depserat rundt seg. I vill panikk, men akk for sent til aa forhindre betydelig griseri, blir melet konfiskert og den skyldige innklint i sjokoladepaalegg og mel mens han klynker "no water please!".
(Bildet: Dette kan se urettferdig ut, men Fernando var baade provokator og eskalator i ett!)

Jeg sitter noenlunde uanfektet av oppstyret, men i det Fernando kommer fremover i bussen igjen kjenner jeg plutselig den lett erotiske folelsen av egg som renner nedover haaret mitt, etterfulgt av mel! Mens Hallvard holder han nede fyller jeg buksene hans meg mel og gatorade, for en av jentene knekker et egg over hodet hans. Det tragiske var at vaapenspredning nu var uungaaelig. Siden vi naa er tomme for vann blir restene av olet benyttet som surogat.
(Bildet: Linda provde aa dusje paa en bensinstasjon. Dette ble ikke akseptert av bussens forovrige)

(Bildet: For your pleasure)

Krigen sluttet i det morket kom og det ble for kaldt til aa fortsette. Men ingenting er saa vondt at det ikke er godt for noe. Ol og egg er visst bra for haaret, og i skrivende stund skinner bokstavlig talt krollene mine av sunnhet.

Hasta luego,

Anders H


(PBFcomics.com)