Kynisme

EDIT: Edited, for your own pleasure.

Da jeg skulle svare på noen innlegg i debatten rundt downs og abort, fant jeg ut at jeg hadde mere på hjertet enn formålsmessig var å skrive i et kommentarfelt. Den første versjonen av denne teksten ble en smule usammenhengende og missvisende da den var ment som et debattinnlegg, men ble noe helt annet. Her har jeg prøvd å rydde ligg opp.

Hear me out, and flog me after if ye` find me imoral!

Tema 1, aktiv dødshjelp (uavhengid av debatten om downs/ikke downs abort)

Når jeg skal analysere et menneskelig problem, liker jeg å starte med motivene til partene innvolvert. Har man alle motivene klare, er det som regel ikke vanskelig å finne ut hvor konflikten ligger. Ofte kan motivene være av en difus/uklar psykologisk art. I disse tilfellene har man bare seg selv som kilde og analytiker. Dette gjør at denne analysemetoden ikke er brukbar med "juridisk tyngde". Men som filosofisk tankeeksperiment er den interessant.

En slik analyse kan man bruke i f.eks. aktiv dødshjelpdebatten.
Når man skal prøve å sette seg inn i ubehagelige settinger for et liv der noe har gått galt, er det ikke alltid virkeligheten er like håpefull som man skulle ønske. Dette gjelder for eksempel mennesker som er gamle, syke og ensome. Livet går mot slutten, ensomheten kan ikke kureres uansett hvor mange pleiere/andre eldre denne personen har til rådighet (en ting er umiddelbar ensomhet med tanke på folk rundt deg, men når alle vennene du vokste opp med er døde blir det en annen type ensomhet). Sykdommen tiltar i styrke og det finnes ingen kur. Medisinene du tar for å dempe smertene gir deg nedsatt tilstedeværelse og ubehagelig rus. Man vet at demensen er på vei, og øyne og ører svikter. Alt dette er helt normalt at skjer med eldre. Selvsagt finnes det en mulighet for å være "lykkelig" under disse forholdene, men det vil være blank løgn å si at alle kan klare dette.

De aller fleste i denne kategorien ville antagelig aldri spurt om aktiv dødshjelp selv om de hadde muligheten. Det finnes dessuten mange måter å overtale disse til ikke å benytte seg av dette alternativet. Der friske mennesker har muligheten til å begå selvmord hver dag i uka, har helsen tatt muligheten fra de som kanskje "trenger det mest" (og skulle de forsøke, er dette i fare for å benytte metoder som kan være uhyre smertefulle eller gjøre deg enda mer invalid). Jeg vil faktisk gå så langt som til å si at retten til selvmord burde være en menneskerett.

Så kommer vi til "analysemetoden";
I debatten: aktiv dødshjelp/ikke selvmord, hvor ligger motivene? De som er pro aktiv dødshjelp kan ha mange motiver for å argumentere for. Kanskje vil noen spare penger (svart humor, nå er det sagt slik at ingen kan klage over min uforståelige ironi)? Andre tenker seg situasjoner de selv kan havne i der de ville ønsket aktiv dødshjelp. Noen har kanskje religiøse årsaker? Uansett hvor far out eller kyniske de måtte være, finnes det mange motiver for å argumentere for. Men, det er her jeg har et bestemt inntrykk av mange personer som argumenterer mot aktiv dødshjelp; er det egentlig deres eget frykt for å innse at ikke alle livssituasjoner kan ha en lykkelig slutt? At ved å repitere setningen; "du kan bli glad igjen" som et mantra for å opprettholde sin egen tro på dette, skyver de mennesker som faktisk ønsker aktiv dødshjelp intenst foran seg?

Det var et av de spørsmålene jeg hadde tenkt å stille i dette innlegget.

Grunnen til at denne debatten om aktiv dødshjelp falt sammen med Downsabort debatten er at det finnes en difus sammenheng. Kanskje ikke så sikker at man burde basere debatten på det, men igjen verdt å tenke over.

Jeg vil hevde at det samme motivet jeg beskrev over, kan være et motiv for å argumentere mot abort av mennesker med Downs. Debatten har mange sider, og jeg skal ikke diskutere alle disse sidene her. Dette er bare et forsøk på å diksutere hva slags holdninger som kan ligge bak motforestillingene.

"Mongolide kan bli like lykkelige som vanlige mennesker" er et utsagn jeg ikke har så mye forutsetninger for å benekte. Rent personlig vil jeg si at jeg ikke tror på dette. Av den grunn alene mener jeg at jeg burde få lov til å ta mitt eget liv hvis en gitt situasjon skulle gjøre meg til grønnsak.

Uansett, Maslows behovspyramide er psykologisk teori jeg vil si meg enig i, og mange med meg. Herodots påstander om at mennesker med Downs er "likeverdige mennesker", er en smule utopiske. I følge menneskerettighetsprinsippet er de likeverdige, og godt er det. Men menneskerettighetsprinsippene er en egen utopisk filosofi og et nyttig mål mer enn det er realiteter. Naturen følger ikke menneskerettighetene. Prinsippene er skapt for at mennesker skal behandle hverandre bra, de er ikke et aksiom i universet. Jeg vi påstå at det skal mye til for at en person med downs noen gang skal få dekket de to øverste leddene av behovspyramiden, selvrespekt og selvrealiseringen. En person med downs vil til og med har store problemer med å fullføre de to mellomste leddene i pyramiden(mtp. seksuell nærhet og helsemessig sikkerhet.). Det finnes mange motiver for å ta abort, men hvor amoralsk er det å ikke ønske et slikt liv for sin baby?

PS. jeg beklager til alle som besøker l`enculé for lett adspredelse, det var ikke meningen å blande dyster filosofi inn i din daglige porsjon billig humor!