Advokaten

Jeg ligger i en dobbeltseng i et rom innredet med mørke, nesten barokke møbler. Ute er det tilsynelatende en behagelig indian summer og vinden blåser lett i gardinene. Det er ganske opplagt at jeg var på fylla dagen i forveien, men ellers er det ikke så mye som er klart. En fornemmelse om et ansikt som formaner "I'll be home around two o'clock with lunch!" er det siste minnet jeg har, men det er vanskelig å si om det er fyllevås eller virkelighet. Jeg forbanner meg over at jeg antagelig må ta taxi hjem, jeg aner ikke hvor jeg er og har knapt bodd i Doooblin en uke. Etter å ha kommet meg opp på sengekanten merker jeg at jeg er mindre fyllesyk enn man kunne frykte, "Well done, Hegvik".

Etter å ha inspisert leiligheten konkluderer jeg med at den er helt tom, og at den best kan beskrives som et slags ungkarspenthouse. Gulvet er akkurat så møkkete at jeg har vanskelig for å se for meg en tilstrekkelig bemidlet jente bo her. Dessuten ville hun antagelig ikke ha prioritert anlegg, tre forskjellige spillekonsoller og flatscreen foran nok klesskap. Ute på balkongen noterer jeg meg at jeg ihvertfall ikke har havnet i Dorseth street (dvs. på feil side av byen, og på feil side av middelklassen). En polakk trimmer det upåklagelige fellesarealet, og husene er temmelig freshe i stål, glass og murstein. Jeg koker meg en kopp kaffe og setter meg ved PCen på soverommet. Statusupdate: "Hjelp, jeg våknet i en tom penthousleilighet og aner ikke hvor jeg er!". Jeg nøler litt, "Hva vil tante tro om dette?", men trykker "del". Klokka pusher 1200.

Etter å ha duppet av litt våkner jeg igjen, klokka er 0200ish. Jeg tar på meg skoene og jakka og bestemmer meg for å prøve å finne veien hjem. I det jeg vandrer over plenen i en tilfeldig rettning ser jeg det første levende mennesket denne morgenen (da har jeg ikke regnet polakken som menneske). Han kommer mot meg iført dress. "Hey, Anders!" roper han. Jeg får en nagende følelse av at jeg har gjort noe galt. "Where are you going? I brought lunch!" Han kommer nærmere og jeg kjenner igjen ansiktet. Det er advokaten fra forrige kveld. Advokaten er en venn av "flat maten" min og han hadde kommet over sammen med noen Studentersamfundet-folk for noen pints. Jeg var litt usikker på hvordan vi hadde blitt kjent, eller om vi hadde blitt kjent i det hele tatt.

Flashbacks:
Advokaten: "Collin Farrel, he's a drunkard and a bastard!"
Advokaten: "...and he's irish!"
Jeg: "Wasn't that what you just said?"
Advokaten: "You cunt!"

Noen bruddstykker fra gårsdagen kommer til meg. Vi hadde tydeligvis dratt ut på byen. Jeg minnes også advokaten komme tilbake til bordet med to brett fulle av svarte drinker.

A: "Where were you going!!?"
A: "I told you we would have lunch!"
Meg: "Oh yes, of course!" *kremt*

Over varme sweet and soure kyllingbaguetter og en bedre purresuppe forteller han meg at vi mistet gjengen en gang i tretiden. Da klubben stengte hadde han dratt meg med til en døgnåpen restaurant, hvorpå han hadde betilt to full irish for å få meg edru igjen. Etter at jeg uten forvarsel hadde tatt black puddingen hans med hendene og lagt den å min egen talerken, innså han at dette var meningsløst. Han bestilte derfor to flasker rødvin. Slik, på uteserveringa, hadde soloppgangen funnet oss et par timer senere. På dette tidspunktet skjønte vi tydeligvis at det var på tide å skygge banen før arbeidsfolket inntok gatene og så hva vi hadde drevet på med i løpet av natta. Vi hoppet inn i en drosje, men ingen av oss var helt sikre på adressene dit vi bodde. Advokaten oppga i forvirrelsen adressen til sin gamle bolig, en god halvtime unna hans nåværende penthouse. Etter at taxien hadde kjørt innså Advokaten at vi hadde havnet på feil sted. Vi fant ingen taxier og begynte derfor å gå i rettning hans leilighet. Hva som nå utspilte seg her er litt usikkert, men ting kan tyde på at jeg hadde kalt ham "ubrukelig ire", hvorpå han hadde protestert kraftig. Utenfor leiligheten hadde diskusjonen brutt ut igjen. Han hadde dyttet meg. Jeg tok dette tilsynelatende sindig, men det var bare et snedig skalkeskjul. Idet vi passerte en busk hadde jeg kastet ham oppi den, og nektet å la ham slippe ut før han hadde sagt unnskyld. Til slutt måtte Advokaten innse nederlag og innrømme at det var galt å dytte meg og at han hadde vært ubrukelig. Vi låste oss inn, og jeg kolapset på sofaen. Advokaten sov i en time og dro rett på jobb etterpå (!).

Så lite som jeg husket kunne jeg ikke gjøre annet enn å beklage at jeg hadde trakassert ham i en busk. Han sa at det var hans skyld og at han pleide å sloss med kamerater på fylla. Vi skiltes venner og vel forlikte.

Og slik gikk det altså til første gang jeg møtte Advokaten...