Canoa 2

Har ikke oppdatert paa en stund naa. Det er fordi skolen slutta osv. osv.

Har brukt tiden paa aa flytte stuff rundt og flykte til kysten pga. daarlig vaer. Destinasjonen var Canoa. Dette stedet er bare vanvittig deilig. Naar jeg faar uploada skal jeg poste litt bilder, men inntill videre faar dere noye dere med ord. Denne gangen dro vi som en behagelig trio med avslappede og behagelige mennesker. Caitlyn Fleck (her som blond gledespike til hoyre paa bildet), Hallvard (her som blond gledesgutt) og jeg. Forstnevnte er ogsaa fan av Ulysses, noe som gjorde turen en god del mer interessant for meg.

Skal oppdattere denne posten litt senere, naar jeg har bilder osv.

Konkurranse:
En av mine mer observante venner har betvilet at min sekk veide 40-50 kg paa turen til Ozogochene. Jeg kan innromme at 50 kg var en litt friskt, men 35 til 40 kg er realistisk!

argumenter for:
- Jeg hadde pakke for det meste vann og hermetikk i en 60 liters sekk. Hermetikk og vann for tre dagers gaaing.

- Kay hadde liten sekk og guttene maatte ta deler av hennes opppakning.

argumenter mot:
- Christian Uthus kan til nods gaa med en 25 kg tung sekk

- 4 hermetikkbokser veier 1 kg (ikke sant!)

- 10 liter vann veier 10 kg.

Entonces, anslaa den mest korrekte vekten og vinn heder og aere her i bloggen. Naar jeg kommer til Antigua og moter Christian face to face skal vi sjekke ut dette i praksis og anslaa en vekt! Join inn dere ogsaa!

Marcado Negro

Dette er bare en liten gledespost over at jeg nu har et kamera igjen! Mitt tidligere kamera ble bortfort paa grimmeste vis av hensynslose personer! De knuste mitt hjerte og sendte meg inn i dyp depresjon. Etter aa ha traalet det svarte markedet her i Quito en uke fant jeg ut at det kanskje var til det beste aa kjope et nytt kamera. Mitt nye kamera er et velbrukt, men nystjaalet, Canon Ixus. I gaar feiret vi st. patrick, og i anledningen publiserer jeg et knippe utleverende bilder av meg selv med kort haar og ny skinnjakke.

Midtlivskrisen kommer tidligere for noen enn for andre...


(Bildet: Meg ifort stilren, gronn "wifebeater" i anledning st. patricks)


(Bildet: Meg ifort plagsom homse og sigar)


(Bildet: Animert Anders H og gledespiker)

Bendiks tvilsomme eventyr.

Dere er sikkert oppdaterte paa litt av hvert, men jeg tenkte det kunne vaere fint at bendik fikk litt presse for bildene sine nu. Jeg vet ikke med dere, men naar jeg ser slike bilder med kokkosdrinker, regnbuefarger og kosete menn blir jeg en anelse skeptisk...

Selv med 4 barske gutter til aa paase paa, ble det til tider ubehagelig for oss. Veldig mange fulle indere kjoerte bare rundt i byen paa jakt etter noen blaaoyde turister. Naar de foerst saa noen stormet de bort, begynte med det vanlige fargeritualet og proevde saa aa klaa saa mye de kunne

Legg inn en sedelighetsappell i kommentarfeltet hans, nu!

Anders H og Ozogochene

I helga var jeg og et par venner ute paa eventyr igjen. Denne gangen var destinasjonen Ozogochene, en gruppe innsjoer som ligger paa rundt 3500 meter. For jeg begynner paa historien maa jeg inntrodusere dere for deltagerne;

Johnnie Walker's Black Label:
En whisky som er dyr selv her i Ecuador (37$), men naar den baeres opp og ned flere tusen hoydemeter faar den en forlokkende smak av ambrosia og styrkedraaper. Svopet i ull og svette, og skjult dypt nede i sekken min var dette ekspedisjonens underliggende motor. Kan ogsaa brukes til desinfeksjon *kremt*.

Natan: Legestudent fra Los Angeles, med ustoppelig appetitt og sans for ukjente loyper. Jobber som tennisinstuktor og surfer naar bolgene er modne. Er ikke like begeistret for kaffe som undertegnede, men fikk allikevel bli med paa turen.

Kay: Litteraturstudent (spesialisert i spansk litteratur) fra Chicago. Med sommerjobb som "Camp instructor" og "whisky by the fire" som hobby var hun primus motor for rekrutering av turens dyreste deltager. Ellers snakker hun flytende spansk og endel "indigenous", vaart innpass til alle sosiale goder vi not under turen. Innfodte blir underlig nok ofte veldig medgjorlige naar man har med seg en blond jente i shorts...

Turen startet grytidlig klokken 0600 etter et par timer i buss fra Riobamba, et stykke sor for Quito. Maalet; det lille tettstedet Atillo. I praksisk bare 10 hus og et orretsoppdrettsanlegg. Her kjoper vi fire orretter og et par knipper baalved.
(Bildet: Kay og Natan med fersk fisk og ferskt humor)

Etter aa ha pakket litt om setter vi kursen for fjellet. Planen var aa stige rett opp 900 meter for saa aa folge en fjellrygg forbi en sump. Dette var selvsagt enklere sagt en gjort. Etter aa ha steget de 900 meterne blir vi overasket av uhyre tett taake og sterk, kald vind. Dette gjor kartlesning uhyre vanskelig.
(Bildet: Mr. Flowers, for taaken forgriper seg paa oss.)

(Kartet vi bruker maatte vi forovrig kjope fra det militaere institutter for kart i Quito og var sist oppdatert i 1990. Lite oppdatert pga. Ozogochene ligger relativt ode til, uten saerlig mye turisme). Etter aa ha fulgt ryggen et lite stykke skjonner vi at det er haaplost og prover aa gaa ned i sumpen under taaken. Dette gir oss derimot ulempen av aa maatte stige opp og ned 4-5 hundre meter hver gang vi moter en ravine. Dessuten tykner taaken til etter hvert som vi kommer lenger innover i fjellet. Tingene blir ikke bedre av at skoene vaare er klissvaate pga. sumpen vi naa blir nodt til aa krysse regelmessig. Whiskyen synes med et som vaart eneste lyspunkt.
(Bildet: Fjell, under taaken)

(Bildet: Mere utsikt under taaken)


Vaart maal er aa komme oss lengst inn i dalen for aa finne et pass paa 4100 meter (Passet forte gjennom topper paa 4400 meter, fjellene mot vest, dit vi hadde tenkt oss, kunne bare by paa stup og raviner. Ergo var passet alfa omega for oss) Det hele ble en triller i det taaken skjulte passets posisjon. Igjen maatte vi stige opp og ned flere ganger for vi fant passets egentlige posisjon. Naar vi forst fant det, however, var gleden endelos.
(Bildet: Passet, endelig! Nu dopt; "The Devils cleavage")

Det medtatte skiltet markerer inngangen til omraadet rundt lake Ozogoche, bakpaa er det nu tagget med "Anders H, eid". Hoyden, 40-50 kg sekkene (fakta trukket i tvil, rettes til 35-40 kg etter lang diskusjon. Hermetikk og vann utgjor mesteparten av den sekken!) og de litt over 2000 effektive hoydemeterne vi hadde tilbakelagt hadde gjort kraftige innhugg paa reservene og synet av den andre siden fortonet seg som himmelrik paa samtlige. Ikke for det, innsjoen var virkelig nydelig. I folge lokalbefolkningen ble oyene i disse innsjoene brukt som fengsler av Incaene, og de som provde aa svomme vekk druknet hurtig i det iskalde vannet.


(Bildet: Deler av lake Ozogoche)

Etter en hurtig nedstigning finner vi oss en fin teltplass ikke alt for langt unna vannet. Vi rekker akkurat aa sette opp camp for morket og vinden innhyller oss. I ly av teltet griller vi fersk orret i glorne og triumferer over den tilbakelagte turen. Gleden er desverre kortvarig da vi kort tid etterpaa faller i dyp koma inne i teltet.
(Bildet: Baal, fisk og whisky)

Dagen derpaa holjregner det og vinden har tatt seg opp. Siden vi har planlagt god tid og baaret umenneskelige mengder mat bestemmer vi oss for aa holde oss i teltet hele dagen og se om vaeret bedrer seg, noe det selvsagt ikke gjor...
(Bildet: Vi hadde 5 min. med sol, akkurat nok til aa tomme en halvflaske rodvin.)

Festlig nok hadde Natan (til vanlig helsefreak) tatt med seg tre Habanos i all hemmelighet. Disse skapte en god stemning, godt hjulpet av at solen glotter frem.
(Bildet: Hemmelig vaapen, ikke bare for Bill Clinton)

Dagen derpaa pakker vi sakene og gaar, fortsatt i holjregn, til naermeste tettsted. I det vi ankommer de faa bebodde hyttene paa den andre siden av innsjoen spor vi etter en bil. Det viser seg at vi er latterlig heldige. De innfodte skal nemlig delta paa en filminntpilling, og blir hentet om en halvtime (!!!). Hadde ikke vi kommet AKKURAT den halvtimen vi kom maatte vi ha gaatt 14 ekstra km. inn till Tortoras.
(Bildet: De virkelige Incakrigerne, nu ikke like fryktinngytende og blodtorstige.)

Bakpaa lasteplanet til en pickup kunne vi nu nyte fjellene in motion. Trukken var en smule overfyllt, og vi fikk tid til aa sosialisere litt med den innfodte. Det viser seg at selv de eldste av de innfodte hadde en utsokt sans for pubertalt/vulgaer humor, og vi kom derfor godt overens!
(Bildet: Et lurt glis etter en ufin spok)

Etter aa ha ventet noen timer faar vi haiket oss med paa en ny puickup som tar oss hele veien til Riobamba. Derfra tar vi bussen hjem til Quito, mitt andre hjem her i fjellene.
(Bildet: Happy Campers)


Etter aa ha faatt smaken paa camping her i indianerland vurderer jeg aa utvide besoket mitt en smule og vente med Mexico/Guatemala. Spesielt siden jeg naa foler meg mer og mer kjent her i Quito. I morgen skal jeg utforske et lagersalg for ullvarer i utkanten av byen, jeg vil anta at mere campingutstyr vil bli handlet her.

Sorry for alle skrivefeil, men jeg har ikke tid/gidd til rettskrivning.

Hasta luego,

Andres

27 Februar

Nasjonaldagen her i Ecuador er som kjent 27 Februar. I dag har jeg overvaaket denne begivenheten..
(Bildet: Forste oppstilling)

Jeg tropper opp paa en av gamlebyens finere skoler ifort t-skjorte og kamera, i det skolens kvinnelige rektor er halveis inn i en Castro-lignende tale. Paa grunn av det militaere spraaket og min skjore spansk fikk jeg bare med meg deler av talen, men jeg kunne forstaa hva den handlet om. Rektoren klandret Peru for endel elendighet, etterpaa lengtet hun tilbake til "det mektige Stor-Columbia", for saa aa avslutte med et onske om at en ny Simon Bolivar eller Mariscal Sucre (revolusjonaere generaler) skulle komme og befri Ecuador. Mot talens slutt besvimer en av guttene som staar fremst i solen. Etter aa ha hort om Stor-Columbia i en time er det tid for aa beaere aereselevene. Disse blir plassert midt paa plassen med flagg i hendene. Etter aa ha faat utlevert diplomer og medaljer av profesorene er det tid for de beste elevene aa kysse flagget.
(Bildet: Flagget skal kysses)

En gjeng learere beveger seg sakte bort til de 11 aar gamle elevene med skolens, Quitos og Ecuadors flagg. Plutselig, ut fra ingensteder bryter det ut en vill maskindronning.

"Rattatttattatatatat, boooom, rattatatata, brak!"

Jeg kaster meg forskrekket rundt og skjonner at jeg er den eneste som reagerer nevneverdig paa lyden. Etter hvert gaar det ogsaa opp for meg at dette er normalt under disse sermoniene. Mens krigen herjer over hoytalerne kysser aereselevene flagget. Jeg faar plutselig folelsen av aa staa midt i Hitlerjugends aarlige samling. Etter at samtlige elever har kysset flagget og har tatt et par runder paa gaardsplassen, trekker en av elevene ut av rekkene og gaar opp paa talerstolen. Her holder han (11 aar) en flammende appell om oppofrelse, blod, dod og fedrelandet. Jeg er imponert, denne kidden er klar for krig mot Peru i en alder av 11 aar!
(Bildet: Legg merke til hvordan den lille tassen bruker haanden for aa understreke Stor-Columbias evige makt)

Min laerers forsikringer om at Peru og Ecuador er gode venner synes med et litt mer som halvsannheter.

Jaja, til helga skal jeg prove aa flykte ut fra byen igjen. Valget staar mellom Cotopaxi (som skal bestiges naar tiden passer) og en annen fjelltur i naerheten av en liten by ved navn Riobamba. Dette blir en todagerstur med telt. Akkurat denne lille godbiten gleder jeg meg hemningslost til, den skal nemlig gjennomfores av meg, Natan og Hallvar, og innebaerer en liten flaske whisky til baalet om natta, fersk orret og lokal ost!

Hasta luego,

El Churo (Krolla)

Karneval

For jeg begynner aa fortelle litt om min tur til Montanita maa jeg introdusere dere for en karakter vi har mott her i Quito.

Fernando:
Fernando er en vaskeekte Ecuadorianer fra landsbygda. Til vanlig jobber han som guide for reisebyraaet Gulliver og gjor ofte turer til Cotopaxi (som nevnt tidligere; Ecuadors hoyeste vulkan paa 5900 meter). Det er ikke mye vi vet om fortiden til Fernando, ei heller om hans nuvaerende situasjon. Man kan anta at han er ganske rik til aa vaere ecuadorianer siden han jobber med turister. Fernando er ogsaa notorisk alkoholisert paa fritiden sin. I lopet av hele den fire dager lange turen ble han observert sovende kunn tre timer, helt til han kolapset i en hengekoye natten for avreise. I det samme tidslopet ble han heller aldri observert uten en flaske ol eller flere i handen. Fernando har ogsaa lovet aa bringe meg, Hallvard og Natan opp paa toppen av Cotopaxi for en billig penge. Jeg gleder meg!

Nok om Fernando for oyeblikket. Turen nedover ble ganske dramatisk. Jeg og tre andre personer satt i baksetet ble stygt kvestet da vi traff en forvokst fartsdump (uten skilt/sikt og i stor fart). Harry, som satt like ved siden av meg, brakk flere ribben. Et par andre fikk lettere nakkeskader. En kvinnelig brite fikk epleptisk anfall og kolapset. Personlig slaar jeg hodet i taket og lander paa setet i det bussens demper skyter bakdelen opp igjen. Etter aa ha konstantert sterke smerter i ryggen samt mistet bevisstheten flere ganger blir jeg baaret ut av bussen. Her ringes politi og ambulanse. For aa gjore situasjonen enda bedre begynner det aa samle seg en gjeng Ecuadorianere rundt oss, dette paa tross av at klokka er 4 paa natta og vi er saa og si midt i jungelen. Kuriost nok kommer det ogsaa en enoyd fyr med manchete og torkle rundt hodet slentrende ut av jungelen. Etter aa ha besokt tre forskjellige "sykehus" i lopet av ti timer finner vi endelig et med rontgen og legen konstanterer at det bare er snakk om en vridning i korsryggen. Etter aa ha blitt utstyrt med chilenske smertestillende og en blanding av Vitamin C og Zink (!?) kan vi endelig kjore videre til Montanita. Etter aa ha diskutert Ecuadiroansk/Amerikansk helsevesen med Natan priser jeg meg lykkelig over det norske helsevesenet...

Montanita minnet mye om Canoa. Forskjellen er at stedet er litt storre og at det er en anelse mer action i der. Paa bussen hadde vi forovrig kjort sammen med 16 stort sett kvinnelige frivillige arbeidere fra England, noe som ikke var aa forakte.

Etter aa ha brukt den forste kvelden paa aa legge meg tidlig (av opplagte aarsaker) vaakner vi til en dag med surfinge paa planen (dvs. soling og lesing for mitt vedkommende), noe som ble meget behagelig paa grunn av en god slump sympati fra de britiske frivillige. Det er ogsaa verdt aa notere seg at Fernando er tydelig beruset for vi naar stranden. Om kvelden fyrte vi opp et skikkelig baal paa stranden og utleverte skronehistorier samt kaldt ol. Naar klokken var tilstrekkelig mye gikk vi til byen for aa oppleve spetakkelet. Her ble jeg introdusert for hjemmelagede kokkosdrinker jeg aldri har smakt maken til, dansende latinokvinner og tidenes fyllevannkrig.

Dagen derpaa drar vi ut for aa snorkle/dykke paa et rev 30 min ut i havet der vi bodde. Ryggen min begynte aa bli bedre igjen saa jeg kastet meg paa. Litt grumsete vann samt fravaer av delfiner og hvalhai gjorde turen litt skuffende. Men for ti dollar var det en meget koselig og forfriskende opplevelse.
(Bildet: Meg i hot og tettsittende vaatdrakt)

Paa kvelden ender vi opp i sentrum paa karneval igjen. Linda og Nina hadde tydeligvis sett seg lei paa aa vaer hoye, blonde og blaaoyde offere i den konstante vannkrigen. Derfor dannet disse et team som skulle vise feministiske muskler for ecuadoranske menn. Mens (haandball-)Nina la angriperen i bakken rosket (innebandy-)Nina spraykannen/vanngevaer/etc. ut av offerets hender, for saa aa tomme innholdet paa den gitte personen. Dette forte til mye latter og ydmykelse. Det maa vaere bittert aa vaere oppdratt etter innbitt latinomachoisme, men aa vaere saa smaa av vekst...

Turen hjem blir nesten like dramatisk som turen ned, men dog ikke paa den negative maaten. Etter aa ha blitt overasket av de lokale med et direkte treff med en vannbalong inn vinduet paa bussen bestemmer vi oss for aa ta opp kampen. utstyrt med isvann, flasker og botter utklasserer vi motstanderne. Etter den opphissende seieren setter vi oss paa et spisested og nyter en fredelig lunch. Det vi ikke vet er at vi har en Ecuadoriansk foraeder blant oss. I det vi skal entre bussen igjen overakser han oss med sitt hemmelige vaapen (et lokalt "rorgevaer" med pumpe og plass til mye vann.) Indignert over hans usselhet gjengjelder Alex det hele med en tilitersbotte med vann. Fernando har naa ingenting aa tape. Inne i bussen bryter det dermed ut full vannkrig. Etter hvert er det ikke lenger klart hvem som er paa lag med hvem og situasjonen blir anspent. Etter en stund brer det seg en skjor fred over bussen, og Fernando skjonner tydeligvis at noe maa gjores. Han stopper bussen og loper inn i en butikk. Det vi ikke vet er at her kjoper fryktelige vaapen tenkt mot oss. Mel, egg og blaa gatorade... Inne paa bussen setter han seg likegyldig mellom to britiske jenter. Plutselig og uforventet river han opp en melpose og kaster depserat rundt seg. I vill panikk, men akk for sent til aa forhindre betydelig griseri, blir melet konfiskert og den skyldige innklint i sjokoladepaalegg og mel mens han klynker "no water please!".
(Bildet: Dette kan se urettferdig ut, men Fernando var baade provokator og eskalator i ett!)

Jeg sitter noenlunde uanfektet av oppstyret, men i det Fernando kommer fremover i bussen igjen kjenner jeg plutselig den lett erotiske folelsen av egg som renner nedover haaret mitt, etterfulgt av mel! Mens Hallvard holder han nede fyller jeg buksene hans meg mel og gatorade, for en av jentene knekker et egg over hodet hans. Det tragiske var at vaapenspredning nu var uungaaelig. Siden vi naa er tomme for vann blir restene av olet benyttet som surogat.
(Bildet: Linda provde aa dusje paa en bensinstasjon. Dette ble ikke akseptert av bussens forovrige)

(Bildet: For your pleasure)

Krigen sluttet i det morket kom og det ble for kaldt til aa fortsette. Men ingenting er saa vondt at det ikke er godt for noe. Ol og egg er visst bra for haaret, og i skrivende stund skinner bokstavlig talt krollene mine av sunnhet.

Hasta luego,

Anders H


(PBFcomics.com)

Pollo Palace

I helga har jeg raakost meg. Destinasjonen var Canoa, en liten surfelandsby saann ca. midt paa kysten av Ecuador. Selv om turen i seg selv ikke var saa opplevelsesrik, kan dere jo selv forestille dere det komplette velbehag ved aa plumpe ned i en en hengekoye etter et godt bad i store bolger og temperert hav.
(Bildet: Hostellet kl. 0500 etter 10 timer buss.)

(Bildet: Deler av stranden, forstatt kl. 0500)

Mine hjelpemiddler for aa slaa i hjel tiden var; Happy Houre, solkrem og Ulysses. Motte ogsaa paa et meget koselig par fra Dublin som inviterte meg hjem til seg til Bloomsday festival, paa bakgrunn av mitt lille foredrag over emnet.
(Bildet: "Hvor faen er den senen der Mr. Bloom onanerer paa stranden?!")

(Bildet: Happy Houre; to iskalde drinker for en til to dollar.)

Den kanskje mest spektakulaere hendelsen jeg ble utsatt for paa hele turen hendte faktisk paa vei hjem til Quito. Siden jeg er den eneste som maatte mote opp paa skole var jeg domt til aa dra hjem alene. Mitt tidsfordriv mens jeg ventet paa bussen var aa vandre i byens havne/horestrok. Dypt kosnentrert om den skittne estetikken skvetter jeg til;

- "EY, Gringo!".

En stuttjukk fyr roper paa meg fra andre siden av gata. Jeg noler, men siden han vinker saa iherdig bestemmer jeg meg for aa krysse gata. Han peker bort paa en stol inne paa spiseriet shans, jeg er sulten og nysgjerrig.

-"Te sentas, pronto!" roper gutten,
jeg adlyder slukoret.

- "La carta, por fav..."
- "No carta, este es Pollo Palace!"

Han gaar bestemt inn paa kjokkenet. For jeg rekker aa sette meg inn i den spanske saapa som utspiller seg paa TVn ("Desitiones Duras" eller noe i den duren...) er han kommet tilbake. Med seg har han gjennomgrillet kylling, linsaesaus, ris og en stor ol.

- "Tu comes, gringo"

Jeg spiser taktfast mens jeg nyter de spanske intrigene.
Etter maaltidet forlanger han tre dollar, jeg gir han 3,50 selv om kyllingen ikke var spesielt smakfull. Pollomannen ga meg en verdigfull opplevelse; midt i et liv med uendelig frihet og der valgets kval henger over deg hele tiden kom Pollomannen inn som et friskt pust. Han tok paa seg mine valg akkurat som Jesus tok paa seg menneskehetens synder paa korset. I en skarve halvtime var livet enkelt og trivielt.

For de av dere som ikke onsker flere skronehistorier; her er noen Pinchinchabilder fra Maylinn.




Hasta luego, gring(o/a)s

Anders

El Mirador

Naa har en del planer startet aa surre i hodet mitt om hva jeg skal foreta meg etter mitt Ecuadoropphold. El Mirador Er det som tenner mest for oyeblikket. Klarer jeg aa finne en gruppe som er interessert i aa gjennomfore denne turen med meg blir jeg overlykkelig. Konseptet er like digg som Indiana Jones. Reisemaalet inneholder nemlig verdens hoyeste Mayapyramide, og det ligger 70 km inn i den tetteste jungelen. En vanlig ekspedisjon tar normalt fem dager, dette er inkludert en hel dag paa selve siten. Her snakker vi nesten urorte ruiner i totalt gjenvokst jungel (de fleste pyramidene i komplekset er totalt gjenvokst). Det eneste problemet er at jeg maa arrangere turene selv og guidene snakker kun spansk. Klarer jeg ikke aa faa kontakt pr. mail maa jeg antagelig dukke opp i Florense (Guatemala) en uke i forveien for aa prove aa finne en gruppe aa reise sammen med. However, forelopig har prosjektet kostet mer enn det smakte. Jeg har sendt en del mailer uten aa faa noe svar.

Forovrig sitter det en ung mann og chatter paa homsechat med nakne menn ved siden av meg. Dette underholder meg av flere aarsaker, kanskje mest fordi Ecuador er "95% katolsk" og inettcafeen jeg sitter paa er smekkfull.



(Bildet: Fiskesuppe a la El Guambra)


(Kilde: PBFcomics.com)

Pinchincha

For alle dere som trodde at Norge hadde fjell og at dere var kule som hadde X antall topper over 2000 m paa merittlista; graat bittre taarer! I gaa besteg jeg nemlig Pinchancha med sine smaapene 4800 moh...

(Bildet: Klar for start, vel uvitende om at vi faktisk skal paa en skikkelig fjelltur)

Det hele var i grunnen ikke planlagt som en fjelltur, men Guds veier er uransakelige. Jeg og tre venner hadde hort at man kunne ta en slags skiheis opp til 4000 meter over havet (1200 meter over Quito) og gaa tur innover i fjellet. Vi startet, bakfulle, med en bedre frokost 0900 paa den lokale kafeen og gledet oss over den lille spaserturen vi skulle ut paa. En time senere staar vi klare for dyst paa heisens endestasjon. Utstyrt med pils, piroger og potetgull skal vi ta den "2,5 timers turen" frem og tilbake. (Senere faar vi vite at det er 2,5 timer tur/retur til en liten utkikkspost vi selvsagt spaserte rett forbi.)

De to bekymringene vi hadde paa forhaanden; at vi skulle bli ranet av en innfodt med manchete, og at vi skulle falle utfor et stupt og do, begge deler noe tyskere hadde klart for oss. Disse urolighetene ble derimot raskt erstattet av bevisstheten om at luften er veldig tynn allerede paa 4000 meter. Vi starter aa pese tungt paa den forste stigningen.


(Bildet: pause for aa hente inn pusten)

Etter en times vandring gaar den brede loypa over i mer difus sti. Vi aner at dette kanskje ikke kommer til aa bli en 2,5timers tur, siden toppen fortsatt ruver i horisonten. Vi ser heller ikke flere turgaaere lenger. En ny time senere staar vi ved foten av selve toppen, her maa Maylinn snu pga. houyden og pusten. Naa er vi bare tre gutter igjen. Tre Norkse gutter som har vaert ute i en vinterstorm for og IKKE FAEN skal snu for en liten "turisttopp" i utlandet! Geir; utstyrt med conversesko og tynn genser. Jeg; med sneakers, jakke og t-skjorte. Hoyden gir oss den herlige effekten av frostroyk (selv om temperaturen er relativt behagelig), noe som passer norske gutter veldig godt. Vi starter aa klatre opp siden, med pauser hvert fjerde minutt. Ingen av oss er helt "avklimatisert" enda. Naar vi etter 1-2 timers klatring naar den forste toppen moter vi paa felles turgaaere. Disse er utstyrt med ull, hjelm, tau og hakke. De ser forundret paa Geirs (naa meget mokkete) conversesko og smiler oppgitt. Vi forklarer at vi er nordmenn og at dette er vanlig i Norge. Den siste delen av bestigningen bestaar naa av aa klatre en fjellvegg.

(Bildet: toppen av den forste delen av sand, aske og lavasteinene vi maatte klatre)

Etter noen minutters klatring naar vi toppen. I ren lykke/hoyderus broler jeg "puuuuuuuta!" mens jeg trekker inn den friske luften. Ideen var at vi skulle nyte pirog og pils paa toppen, denne ideen forkastes fort pga. frykt for aa bli enda svimlere enn vi allerede er. Geir prover aa royke en royk, men maa gi opp siden han ikke klarer aa puste fort nok.



Etter en herlig nedsurfing paa aske/sanden kan vi endelig sette oss ned og nyte en velfortjent pilse med pirog mens vi ler nervost av turen vi har tilbakelagt.

En utmerket opplevelse, dog paa litt sketchy grunnlag. Neste topp paa programmet er Cotopaxi. Verdens hoyeste vulkan mes sine deilige 5900 meter. Prosjektet maa nok desverre vente en maaned eller noe slik at jeg blir tilstrekkelig tilpasset hoyden. Klok av skade; denne todagersturen er med guide og innleid utstyr. Da starter vi fra en liten hytte vet foten av vulkanen klokka 2400 og gaar opp i nattemorket (slik at snoen ikke skal vaere saa vaat). Naar vi naar toppen i 0600-0700tiden vil vi forst se den glodende lavaen i krateret. Saa vil soloppgangen komme og avslore et (etter ryktene) uhyre vakkert skue. Men dette faar bli et senere prosjekt med en senere bloggpost.

Hasta luego, putas.

Anders H

Bajlo salsa!

Saa, naa begynner jeg aa bli en smule kjent med omgivelsene mine. Naa kan jeg f.eks skjonne naar Ecuadorianere snakker rolig til meg. I helga skal jeg prove meg paa avisa. Dette blir spennende siden det er en del politisk uro i byen for tiden. Jeg bor like ved finansdepartementet og nesten hver morgen har det vaert moderate opptoyer utenfor byggningen. Grunnen til dette er "i all enkelhet" at "stortingsrepresentantene" og regjeringen her tjener latterlig mye penger (4 mill dollar pr. folkevalgt, og 8 mill dollar til presidenten i folge spansklaereren min. I norge tror jeg Jens tjener 4 mill kroner, selv om oljeprisene og konjumkturene er forfriskende hoye, correct me if Im wrong.). Dette staar ikke i samsvar med den finansielle situasjonen i landet (Ecuador er et av de fattigste i soramerika). Correa (presidenten og sosialist) la frem et forslag om aa halvere lonningene til de regjeringen og de folkevalgte, men de konservative har flertall i paralamentet og mener de gjor en for viktig jobb til aa tjene mindre. Saken er veldig betent her. Litt steinkasting vs. politi har forekommet, men ikke noe alvorlig.

Jeg holder meg selvsagt for god til politikk i hverdagen. Som hovedgeskjefter, utenom spansken, nyter jeg turisttilvaerelsen, planlegger en karnevaltur med mine tyske romvenninner,
(som er litt uheldige paa bildet), danser salsa paa klubb Cuba (noe jeg bare har gjort en gang, men etter flere salsakurs vil jeg garantert tilbringe flere helger der! Samme klubb har en meget snedig, syrlig og bitter mujito, sjarmerende.) samt lager mat paa skolens kjokken. Matlaging er en uhyre flott aktivitet! Sosialt, festlig og krydret med god vin og kaldt ol. I gaar laget vi potettortillas fra bunnen av, dette acopagnert av peanottsaus, polser, avocado, egg osv.
(Tortillaboy)


Det hele er toppet med at vi har gratis vaskehjelp som kommer hver Lordag og gjor ALT mulig i huset! I gaar leverte jeg 4 kilo skittentoy til en koselig dame paa hjornet, for to dollar vasket hun alt sammen og brettet/pakket og strok alt saa det virket "boxfresh". I morgen skal jeg antagelig paa tur (med heis though) til en utdodd vulklan paa 4800 meter, med utsikt over Quito og fjellene rundt! Vaeret har vaert prima, mellom 10 og 30 grader og tindrende sol.

Jaja, dere har i hvertfall godt skifore hjemme...
Nei faen, det har vi her ogsa!

Hasta la vista, hoboes!

Andres Huevos

Marinesuppe a la El Guambra

Ayayaya, jeg er naa tvunget til aa oppsoke bloggen min av flere grunner. For det forste; aa vandre opp og ned flere hundre hoydemeter taerer paa kreftene. For det andre fordi jeg har opplevd noen uhyre positive opplevelser, hvorav den ene skjot meg fysisk i senk og overbeviste meg om at jeg maatte oppsoke den svalende internettkafe paa hjornet! Tidligere klaget jeg mye over forsteinntrykket maten i denne byen ga meg. Det er delvis rettferdig aa beklage matkvaliteten i denne byen, men naa har jeg mott paa unntaket som bekrefter regelen! Lonely Planets kart over bydelen min beskrev en shabby, fristende bule med ekstremt god sjomat til en ekstremt billig penge. Jeg fnos hoyt og lo litt for meg selv. Billig og god sjomat 2800 meter over havet?! Etter aa ha lest litt lenger i LP slo det meg plutselig aa ha lest at Quito faktisk har lange tradisjoner for sjomat (de syke Incaene hadde slaver som bar fersk fisk i sjovann 2800 hoydemeter opp fra kysten slik at de kunne nyte fersk fisk. Ondt, men ogsaa ganske kulinarisk. Jeg mener, hva er vel et godt kjokken uten ett sett gode fiskeretter bestaaende av fersk fisk og veltrente slaver?). Ok, ved mangel paa bedre alternativer bestemte jeg meg for aa oppsoke dette stedet (noe som var problematisk i seg selv pga. et par "festlige" politimenn som ledet meg i eksakt motsatt rettning...). Etter flere timers leting fant jeg endelig denne fornuftsbestridende sjomatbula (ved navn "El Guambra"). Mange lokale sitter utenfor og nyter et mangfold av ubeskrivelige retter. Stedet er stilig innredd, og kan kanskje best beskrives som "sjomann moter havneskjoge avant gard". Subtil og tildels smakfull salsatekkno la behagelig teppe til en hyggelig konversasjon.
Jeg bestiller "marinsuppe" og en stor ol. Jeg fikk straks en 0,6 lys, kald og meget forfriskende pilsner (acopagnert av popkorn, tydeligvis tilbredd av fersk, lokal mais. De smaker ikke saann hjemme!). Suppen kommer paa bordet og jeg tror knapt mine egne oyne! Den er graabrun (det er mulig mitt daarlige fargesyn spiller meg et puss her...) og lastet til randen av alle mulige godsaker fra havet. Som hjelp til aa fortaere alle gosakene faar jeg en skjaerefjol og en hammer(!). Midt i suppa ligger en fargerik, forvokst sandkrabbe. Et uhyre festlig trekk fra kokkens side, baade estetisk og velsmakende paa en gang. Kjottet var mye som den norske krabben, men med mindre karakter og mer sodme i kjottet. Under krabben laa det delikate biter av blekksprut. Hele stykker av noe jeg forst trodde var hval, saa tunfisk, men til slutt konkluderte med at var laks. X antall forskjellige skjell, litt potet og en eller annen rotgronnsak. Sistnevnte kan beskrives som en slags blanding av potet og selleri, forstaa det den som kan... Alt dette til den nette sum av 5 dollar. Det veldige maaltidet sendte meg stavrende hjemmover. Needless to say, dette er et sted jeg skal oppsoke igjen. Samtlige retter skal avbildes (for det var faenmeg noe av den mest sinnsyke maten jeg har sett!), men ikke i dag.

Videre har jeg lest et par boker i det siste som fortjener aa bli nevnt i denne bloggen. Forst ut var "My Melancholy Whores" av Gabriel Garcia Marquez. Uhyre festlig og godt skrevet bok. Naar jeg kan godt nok spansk til aa lese boker skal jeg ta en titt paa denne igjen ifort orginalspraaket. Videre har jeg lest "Pride & Prejudice", og er meget forelsket i den herlige Elizabeth "Lizzy" Bennet. Jeg kan virkelig paa det mest innstendige anbefale begge disse bokene.

Puedo lavar tu ropa,

Anders H

Reise Quito

Ahhh, etter en fokka flytur med flere forsinkelser (40-50 timer reise uten annen sovn en den man far pa flyet ) er jeg endelig ankommet. For a starte med med starten; fly fra Gardemone til Quito. Etter er forsinkelse pa 6 timer pa Gardemoen var vi endelig i luften. Jeg hadde kjopt meg en liten flaske whisky, dette viste seg a vare et veldig lurt kjop! Pa flyet satt jeg ved siden av en bergenser med master i litt.vit. Vi diskuterte spansk og soramerikansk litteratur og posei. Jeg bod pa litt whisky og alt ble straks mye koseligere. Resten av whiskyen ble konfiskert i NY, trist nok. Det som var skummelt med a tilbringe sa kort tid i USA som det jeg gjorde er at de fleste fordommene mine ble bekreftet, men bare en avkreftet. Alle amerikanere er faktisk ikke invalidisert feite (bare en del).

Houston var en behagelig flyplass med fine bokbutikker og god kaffe (faktisk; avkreftelse nr. to. Hva faen gjor en fin bokhandel i redneckland?!). Etter a ha lest "Minner om mine melankolihorer" av Marquez (veldig bra bok) setter jeg meg i baren med en skotte og amerikaneren. Han skal til Lima, Peru for a knulle. Han spanderer en ol pa meg og viser meg en liste med tlf.nummere han har skaffet seg pr. nett med damer han skal knulle.

Utslitt og fokka ankommer jeg Quito pa kvelden. Moter kontaktpersonen min og kjorer til leiligheten. Der jeg trodde jeg skulle dele en liten leilighet med en annen gutt, moter jeg en tysk jente i dora. Hun er slank, pen og meget hyggelig. Det viser seg at leiligheten er relativt stor og at jeg skal bo sammen med fire tyske jenter. Omradet der jeg bor er en underlig blanding av kurios og fin koloniarkitektur, skitten slum og koselig handlegate. Naemrmeste nabo er "Departemento Economico y Finanzas". Departementet er slitent og minner om en kommunistblokk. Grunnmuren er tungt innrammet med anti-Bushtagging ("Bush er en snikmorder!!!"), sjarmerende! Skal poste noen bilder sa snart jeg har noen som passer.

Mobilen min jhar ikke nettverk her, sa jeg skal kjope meg en ny her nede.

Enjoy sno og vinter,
Puedo lavar tu ropa

Anders H

Ukrain is weak!

"Kjærlighet er illusjon; krig er naturlig!"

Akk, sannheten er smertefull!
I kveld er det kunn timer til jeg setter meg på fly til New York - Houston - Quito. På eventyr i verden, og alt burde være lykke og diamanter i skyene. Men ei så... Flere av dere kjenner sikkert til den klassiske familiespisern; Monopol. Fair enough, Monopol tærer hardt på familierelasjoner. Men i en familie der penger er en verdi som er underordnet et en del andre verdier ( vin, biff, øl, pesto etc. ) er det grenser for hvor mye farlige følelser spillet kan provosere frem. Jeg vil komme med et kontroversielt utsagn; Risk går monopol en lang gang! Grunnen til at jeg føler tomhet inne i meg i kveld, og ikke klarer å glede meg over min fantastiske tur, er at jeg nylig har vært utsatt for et meget traumatisk parti Risk. Jeg burde skjønt det med en gang. Allerede første runde blir jeg ydmyket grovt med et snikangrep fra Grønland. Inuittenes horder veltet over Island og ydmyket min europeske stormakt. Alt dette mens Iver avrettes hurtig, men ikke smertefritt der han prøver å gjemme seg bort i Søramerika (akkurat som nazistene etter krigen). Dette bare tre runder ut i spillet. Stemningen var satt...

Etter tre timers hård kamp øyner jeg endelig en mulighet til å holde kontinentet for godt. Dette viste seg å være lureri og illusjon av simpleste sort! Følelsen av å se Ukraina bedekket av så mange forskjellige menn var grusom på kanten til umenneskelig. Tenk deg å være nygift med den herligste av kvinner. Du ønsker bare å sette barn på henne for så å stifte en lykkelig familie. Men på selveste bryllupsnatten (!) knuller hun åpenlyst forloveren og kokken! Ikke nok med det, men når du endelig har tilgitt henne og vaklet deg inn i ekteskapets trygghet igjen, så feier hun over postmannen! Dette skjedde opptil flere ganger, med forskjellige menn. Jeg vil aldri klare å gifte meg etter dette.

Etter hvert som folk ble trøtte og stemningen laber bestemte vi oss for å avslutte. Spillet kom ingen vei, helvete endte uavgjort. Det eneste jeg sitter igjen med er tapet av to venner og tung depresjon.

Neste post blir fra Søramerika.

RIP

Each year Roskilde Festival makes big and small adjustments on the music stages. Last year the big sound tower in front of the Orange Stage was removed, and this year we freshen up the contents and designs on two of the festival’s other stages.

Intimacy in Roskilde Astoria
After 10 successful years, we say goodbye to Roskilde Ballroom. Since 1997 the stage has offered some of the biggest surprises at Roskilde Festival and has contributed to changing the audience’s view on world music. But now the time has come for trying new things.

Roskilde Astoria has room for new forms of expression and display – both in the range of music and in the design of the stage tent. ‘Delicate’ and intimate acts play in the daytime, while the late hours present a club stage with energetic parties in the closed tent. Roskilde Astoria makes room for intimacy between artists and the audience.

Naturally, we will not wave goodbye to world music – you will still find it as rich and surprising as it comes on all the festival’s stages.

Roskilde Cosmopol – music from the big city and the underground
Electronic music has fused with other forms of expression. Therefore, we are looking forward to presenting Roskilde Cosmopol, a new hot spot for the underground urban genres. Here you can hear hip hop, dancehall, grime, R&B, urban world music, neo soul and music from the more organic electronic scene.

It all takes place in a new stage design with room for bands, DJs, breakdance and rap battles, visuals and much more. Of course, the decoration has to match the music, so expect a cosmopolitical urban environment with inspiration from the pulsating beat of the big city. Roskilde Cosmopol has capacity for 6,000 people so there will also be plenty of space for dancing in the tent.

At the moment we are perfecting these brand-new stage concepts. We are looking forward to telling you much more about them during the new year – as we are to presenting them at this summer’s Roskilde Festival.

kilde

Litt synd, men personlig jeg tror ikke det skade festivalopplevelsen stort.

Avreise; 25 Januar

Kjenner nervene en smule. Det blir nok ikke så mye oppdatering før rundt kanskje i starten av Februar. Men når de først kommer vil de bli av en, forhåpentligvis, mye mer interessant art enn rompevasking og internetutklipp.

Før jeg drar skal jeg gi deg en liten gave!



Det som er litt festlig med denne "gaven" er ikke det uhyre føkka bildet i seg selv, men det faktum at den vil legge seg like over l`enculé på hot-lista over URLer. Dvs. at hver gang du taster inn "le" i URLbaren. For så å hurtig trykke "piltast ned" + "enter" mens du forventer deg l`enculé, vil du i stedet få se et sitronselskap...

NRA

NRA er commedy goldmine.
Sjekk denne deilige lille godbiten.

"Wonkette" kommenterte saken her.

hehehe...

William, it was really nothing

Jeg våkner brått fra min urolige søvn med et skrik;

"Aaaaaaaa!"

Pusten roer seg mens øynene mine streifer over kjellern der jeg befinner meg.

Romtemperatur: 2 °C
Kropstemperatur: 20 °C

Frostrøyk fra ånden min.
Jeg registrerer smerte og beving. Den herpa soffaen jeg sitter på bekrefter at jeg befinner meg hos Sydhavsnektar.

Promille: 0,5 - 1 ‰

"Faen, må komme meg til Felix!" tenker jeg.

Klokkeslett: 07:20

"Fittetryner! De stakk fra nachspielet..."

Jeg prøver å reise meg, kneet er føkka.
Jeg skjønner intuitivt at et vindu må være åpent.
Jeg lukker det eneste vinduet i rommet.

Melding fra mamma: "Hvorfor kom du ikke hjem i natt?"
Svar: "Sovna hos Jørgen, var ikke intensjonen"

Hosteanfall, fy faen så kaldt det er her. "Dressen varmer godt". Min egen ironi slår meg som lavmåls og ufyselig.

Drar på meg jakka, stavrer hjem.

Hvem har sånne venner? Legger meg sovende igjen i en kjeller. Så, stille, for ikke å vekke meg, åpner de vinduet ut til nattekulden og lister seg ut av rommet. Jeg vet ikke hva som sårer mest; den nyervervede hosten eller mine venners svik.



Pink Pistols:

There are now over 35 Pink Pistols chapters nationwide, and more are starting up every day. We are dedicated to the legal, safe, and responsible use of firearms for self-defense of the sexual-minority community. We no longer believe it is the right of those who hate and fear gay, lesbian, bi, trans, or polyamorous persons to use us as targets for their rage. Self-defense is our RIGHT.

The Pink Pistols get together at least once a month at local firing ranges to practice shooting, and to acquaint people new to firearms with them. We will help you select a firearm, acquire a permit, and receive proper training in its safe and legal use for self-defense. The more people know that members of our community may be armed, the less likely they will be to single us out for attack. Join us today. It is your RIGHT.

Konseptet er både tiltrekkende og frastøtende på en gang.

God Jul

Ok, som min lille julehilsen til alle dere skal jeg poste et par av skandalebildene fra back in the days. Jospen kommer opp så fort noen sender bildet til meg!

Enoy!





Disse bildene representerer hva som er vakkert ved god kunst og god julestemning. Kvalitetene er genuint forskjellige, likevel opplagte og klare på sine egne områder. Kunst er vakkert dere!